Redigerer Konflikten i Sør-Libanon 1982–2000 (avsnitt)

== 1982: Full israelsk invasjon ==

Etter at Israel trakk seg ut av Libanon i 1978, begynte PLO i økende grad å gjenetablere seg i området våpenhvileavtalen fra 1978 tilsa skulle utgjøre en buffersone. I [[1982]] beordret [[Menachem Begin]] igangsettelsen av «[[Israels invasjon av Libanon|Operasjon Fred for Galilea]]», som var en israelsk invasjon av store deler av Libanon. Det uttalte målet for operasjonen, var å okkupere et bufferområde i Sør-Libanon for å holde kamphandlingene i Libanon på avstand fra Israel. Etterhvert ble det klart at et nytt mål var oppstått, nemlig å knuse PLO både militært og politisk. Etter en ukes krigføring stod israelske tropper i [[Beirut]], og etter en omfattende beleiring som varte i to måneder trakk PLO seg ut av Libanon. Opprettelsen av et Israel-vennlig regime i Beirut uteble imidlertid på grunn av Libanons nylig valgte president, [[Bashir Gemayel]], ble drept når en bombe eksploderte i falangistenes hovedkvarter. Det ble gjort flere forsøk på å få til en fredsavtale som skulle få en slutt på den libanesiske borgerkrigen, og den såkalte ''17. mai-avtalen'' fra [[1983]] la forholdene til rette for Israels tilbaketrekning fra Libanon og opprettelsen av sikkerhetssonen Begin-regjeringen ville ha kontroll over. Dette endte Israels første krig i Libanon, og styrkene trakk seg gradvis ut over tid. Israel unngikk påpasselig å bli innblandet i konfliktene som oppstod i områdene de forlot, og overlot ansvaret til [[den multinasjonale styrken i Libanon]].

I [[1985]] utgav organisasjonen [[Hizbollah]] sitt manifest, hvor Israels utslettelse og videreføring av [[den iranske revolusjon]]en var klart definert.<ref>[http://www.standwithus.com/pdfs/flyers/hezbollah_program.pdf Hizbollahs manifest (engelsk), PDF-dokument]   {{Wayback|url=http://www.standwithus.com/pdfs/flyers/hezbollah_program.pdf |date=20071029000205 }}</ref> Hizbollah gjennomførte gjennom årene enkelte anslag mot israelske baser i Sør-Libanon, noe som utløste en småskala konflikt i området. Militsen klarte imidlertid svært sjelden å nå den israelske grensen. Selv om [[den libanesiske borgerkrigen]] endte offisielt med [[Taif-avtalen]] i [[1989]] fortsatte Hizbollah og SLA å kjempe mot hverandre, og SLA utførte flere operasjoner uten at Israel var innblandet. Israel ble dermed indirekte involvert i en intern strid i Libanon, ettersom SLA ble ansett som Israels allierte. SLA, som omtalte Sør-Libanon som «Det frie Libanon» og en ''de facto'' uavhengig enhet, hadde en helt annen innstilling angående libanesisk suverenitet enn Israel, som på sin side anså sikkerhetssonen som en midlertidig ordning.