Redigerer Knud Ibsen (avsnitt)

== Økonomiske problemer i 1830-årene ==
Fra midten av 1830-årene opplevde Knud Ibsen store økonomiske problemer. I 1835 måtte han selge Altenburggården og det meste av innboet på auksjon. Dette har ofte blitt omtalt som en fallitt eller konkurs og gitt en stor plass i fortellingen om Ibsenfamilien, men Ibsen gikk aldri konkurs i lovens forstand. På den tiden måtte en debitor selv erklære seg konkurs. Eldre Ibsenforskning har vært utydelig når det gjelder årsakene til Ibsens økonomiske problemer. Det har i eldre verk blitt antydet at Ibsen led «katastrofale tap» som medeier i et trelastskip som gikk ned uten at lasten var forsikret. [[Robert Ferguson (forfatter)|Robert Ferguson]] skrev at Ibsen gjorde store investeringer i brenneriet, men var «uheldig med leverandører og arbeider, og ble overrumplet av en stor økning i brennevinstollen som han ikke klarte å betale».<ref name="Ferguson"/> Sønnen Johan Andreas, som emigrerte til USA, uttrykte i et brev hjem sin overraskelse over de egalitære forholdene der og merket seg at handelsfolk i USA ikke unnså seg for å delta i det praktiske arbeidet, «hvilket hjemme blev anseet for Skam». Ferguson skriver: «Hva som ligger under er tydelig nok, nemlig at Knud Ibsen ikke var en mann som ville skitne til hendene sine, selv om situasjonen var kritisk».<ref name="Ferguson"/> [[Jørgen Haave]] mener hard beskatning av brenneriet han arvet fra svigerforeldrene og [[lavkonjunktur]]er var årsaken til at Knud Ibsen uforskyldt kom ut i et økonomisk uføre i 1830-årene, og viser til at de fleste brenneriene i Norge gikk konkurs i denne perioden. Ifølge Haave holdt Knud Ibsen forretningene gående lengre enn mange andre i en svært vanskelig tid der hele grunnlaget for det tradisjonelle kjøpmannsborgerskapet var iferd med å falle bort.<ref name=Haave>{{ Kilde bok | etternavn1 = Haave | fornavn1= Jørgen | forfatter-lenke=Jørgen Haave |utgivelsesår =2017 | tittel = [[Familien Ibsen]] |forlag=Museumsforlaget/Telemark Museum |side= | isbn= 9788283050455}}</ref> Haave er også kritisk til fortellingen om at Knud var en dårlig eller lite fleksibel forretningsmann.<ref name=Haave/>

Før midten av 1830-årene tyder alt på at Knud Ibsen så at forretningene hans var i ferd med å gå under. Ifølge [[Jørgen Haave]] oppsøkte Ibsen da perifere forretningsforbindelser, folk utenfor sin nærmeste krets i Skien, og tok opp store lån, og sluttet deretter å betale regningene sine. Brennevinsbrenneriet var belånt med nesten ti ganger verdien da det til slutt ble solgt. For mange av lånene var kreditoren med førsteprioritet hans egen svigermor, [[Hedevig Christine Paus|Hedevig]], og alle de andre kreditorene var satt sjakkmatt uten reell mulighet til å få igjen pengene sine. Da familien Ibsen flyttet til lystgården Venstøp satt Knud Ibsen på en kontantbeholdning som tilsvarte åtte årsinntekter fra den tiden han var blant den rikeste prosenten i Skien. Det gjorde det mulig for familien Ibsen å fortsette et komfortabelt liv i flere år.<ref name=Haave/> Haave sa at Knuds lånopptak i ettertid har blitt kalt svindel, men at han ikke tror det ble betraktet som det på den tiden, og at det var et helt annet lovverk.<ref>{{Kilde www |url =https://ibsen.podbean.com/e/familien-ibsen/ |tittel =Familien Ibsen |dato = 2018-09-10|verk =Ibsens salong }}</ref>

[[Jon Nygaard]] skriver at Knud Ibsen slett ikke var alene i sine økonomiske vanskeligheter: «Om sine økonomiske problemer skal han vittig, men helt riktig ha sagt: ‘Alle som har været borgerkapteiner her i byen, har gjort opbud. Jeg fik 2 stemmer ved valget på kaptein, og det var nok til at gjøre det av med mig’.»<ref name=Nygaard>{{Kilde www |forfatter=[[Jon Nygaard]]|url =https://www.ibsenbyen.no/nygaard-ibsen-skien/hus-nr-27-i-lovestredet-knud-ibsens-okonomiske-og-kulturelle-farsarv-ble-overtatt-av-ole-paus/ |tittel =Hus nr. 27 i Løvestredet – Knud Ibsens økonomiske og kulturelle farsarv ble overtatt av Ole Paus |besøksdato = 2025-05-11 |verk =Ibsenbyen |dato = }}</ref>