Redigerer Klassisk tid (avsnitt)

==Peloponneskrigen==
{{Utdypende artikkel|Peloponneskrigen}}
[[Fil:Pelop krieg1.png|thumb|350px|Kart som viser krigens gang]]
Den første Peloponneskrigen brøt ut mens Athen var i [[Perserkrigene|krig mot perserne]]. Konflikten begynte med at Megara meldte seg ut av det peloponnesiske forbundet og gikk i allianse med Athen. Dette førte til at [[Korint]], som også var medlem av forbundet, kom i konflikt med Athen. Sammen med andre medlemmer av det peloponnesiske forbundet gikk Korint i krig mot Athen. Sparta var på denne tiden svekket på grunn av et [[helot]]opprør som hadde kommet i kjølvannet av jordskjelvet i [[469 f.Kr.]] Av den grunn var spartanerne lite villige til å delta i en krig, men etter som krigen gikk dårlig for Korint og dets allierte, ble Sparta tvunget inn i krigføringen.

Med Sparta i føringen foretok det peloponnesiske forbundet en ekspedisjon i Midt-Hellas i [[457 f.Kr.]], der de blant annet tok kontrollen over oraklet i Delfi. På denne tiden hadde Athen sluttet fred med perserne i [[Kalliasfreden]], og var kampklar med full styrke mot det spartanske angrepet. Det gikk imidlertid ikke Athens vei, da de tapte stort i slaget ved Tangara i 457. Sparta på sin side, som ikke ønsket en direkte konfrontasjon med Athen, utnyttet ikke seieren, og vendte heller hjemover.

I [[433 f.Kr.]] utviklet det seg en konflikt mellom polisene [[Korkyra]] og [[Korint]]. I den forbindelse måtte Korkyra be Athen om hjelp, en allianse som ville bety at Athen kom i konflikt med Korint og hennes allierte Sparta. Dette ville bety et brudd på trettiårsavtalen, som forbød Athen å utvide sitt imperium. Forespørselen fra Korkyra førte til en heftig debatt i folkeforsamlingen i Athen, men til slutt fulgte alle rådet til [[Perikles]] om å inngå alliansen.

Sparta hadde stadig [[helot]]ene som en intern trussel, og var lite villige til å gå til krig mot Athen. Spartanerne innså at Athen hadde brutt trettiårsavtalen, noe som betydde krig, men spartanerne var mer interessert i å få i land en diplomatisk løsning.

Det første diplomatiske forsøket gikk mot Perikles selv, den mektigste mannen i Athen, og den mest ivrige i Athens ekspansasjonspolitikk. Sparta prøvde å vende athenerne mot Perikles ved å bruke hans slekt, [[alkmaionidenes]], mot ham, en slekt det hvilte en forbannelse over. Klarte de å få athenerne til å [[Ostrakisme|ostrakere]] Perikles var det langt mer sannsynlig at Athen ville inngå et diplomatisk kompromiss. Men Sparta mislyktes, for Perikles klarte å overbevise sine medborgere til å avvise det spartanske kravet.

Sparta prøvde nok et diplomatisk forsøk på å avverge krigen. Denne gangen ba de Athen om å heve vedtekten mot [[Megara]]. Athen hadde straffet Megara med å hevde at de hadde krenken religionen ved å dyrke i et område som var tilæret gudinnen [[Demeter]]. Som straff ble megarerne nektet adgang til [[agora]] i [[Athen]] og alle havnene i det athense imperiet.

Spartanerne lovte å unngå krig hvis Athen opphevet straffen, men Perikles agiterte for vedtaket skulle stå bi. Etter kort tid fikk han de fleste athenerne over på sin side, og krigen var ikke til å unngå.

I krigens syttende år kom det en beskjed til Athen om at en av deres allierte på [[Sicilia]] var under angrep av [[Siracusa]]. Folket i Siracusa var etnisk sett [[dorerne|doriske]], som spartanerne, mens athenerne og deres allierte på Sicilia var joniske. Athen følte seg forpliktet til å hjelpe sine allierte.

Athenerne handlet ikke utelukkende etter altruisme. Anført av [[Alkibiades]] hadde de som mål å erobre hele Sicilia. Siracusa var omtrent like stor som Athen, så en erobring av øya hadde gitt Athen enorme ressurser. I den siste fasen av forberedelsene til avgang mot Sicilia ble noen religiøse [[herma|statuer]] ødelagt, og Alkibiades ble anklaget for religiøst lovbrudd. I frykt for å bli urettferdig dømt, flyktet Alkibiades til Sparta og Nicias ble satt i hans plass. Etter sitt frafall, informerte Alkibiades spartanerne om Athens planer. Han sa at athenerne hadde tenkt å brukt Sicilia som et springbrett for erobringen av Italia, og at de skulle bruke ressursene og soldatene fra de nye erobringene til å erobre hele Peloponnese. 

Den athenske flåten bestod av over 100 skip og rundt 5000 infanteri. Kavaleri var begrenset til rundt 30 hester som ikke var noen utfordring mot det mangfoldige og godt trente siracusiske kavaleriet. Da de landet på Sicilia, fikk Athen umiddelbart støtte fra flere byer. I stedet for å gå rett til angrep, nølte Nicias med å blåse i krigshornene. Da vinteren kom, ble athenerne tvunget til å trekke seg tilbake, og de tilbrakte vinteren med å samle til seg allierte og forberede anmarsjen mot Siracusa. Forsinkelsene gav Siracusa muligheten til å be Sparta om hjelp, som sendte sin general, [[Gylippos]], til Sicilia med forsterkninger. Da Gylippus ankom Sicilia gjorde han det samme som athenerne hadde gjort, nemlig å støtte seg til flere sicilianske byer. Den spartanske generalen tok kommandoen over de siracusiske styrkene og klarte gjennom flere slag å slå athenerne, og forhindre dem i å innta byen. 

[[Nikias]] sendte deretter bud til Athen der han spurte om forsterkninger. Demosthenes ble valgt til å lede en flåte til Sicilia som skulle komme Nikias til unnsetning. Flere kamper ble utkjempet på Sicilia, og igjen klarte Siracusa og dets allierte å slå Athen. [[Demosthenes (general)|Demosthenes]] ba om at de skulle trekke seg tilbake til Athen, men Nikias nektet. Etter ytterligere nederlag måtte Nikias til slutt gi seg og godta en tilbaketrekning. Ferden tilbake til Athen ble imidlertid avbrutt den [[27. august]] [[413 f.Kr.]] av et dårlig varsel, i form av en [[måneformørkelse]]. Dette tvang athenerne inn i et stort sjøslag i den store havnen ved Siracusa, der athenerne nesten ble utslettet. Nikias og Demosthenes marsjerte innenlands med de resterende styrkene for å finne allierte, men de ble nådeløst innhentet av det siracusiske kavaleriet og drept. De som overlevde ble alle tatt som slaver. Dette var begynnelsen på slutten for Athen som stormakt.

Krigen fortsatte med en rekke athenske seire til sjøs, men splittelse hersket etter en mindre spartansk seier av [[Lysander]] i [[slaget ved Notion]]. Alkibades ble ikke gjenvalgt som general. Han trakk seg tilbake og forlot Athens skjebne i hendene på en ny, slu general. Lysander var en unik spartaner, en god sjøkommandant med gode kontakter hos perserne.

Etter [[slaget ved Arginusai]], der athenerne mistet 12 skip, klarte ikke athenerne å redde mannskapet på grunn av dårlig vær. Athenerne skyldte heller på generalene, og fikk dem alle henrettet. Noe som førte til at moralen blant resten i marinen ble ødelagt.

Lysander så mulighetene dette ga ham og seilte umiddelbart til [[Hellespont]], kornkammeret til Athen. Truet av sult, var den athenske flåten nødt til å følge etter. Lysander klarte å lure athenerne inn i en felle og slo dem totalt i [[slaget ved Aigospotamoi]], der 168 skip sank og bare 12 slapp unna. En av de som kom seg unna var [[strategos]]en [[Konon]], som flyktet til [[Kypros]] i frykt for dommen han ville få i folkeforsamlingen.

Athenerne led av sult og sykdom etter den langvarige beleiringen, og måtte til slutt overgi seg i [[404 f.Kr.]] Demokratene ved Samos, lojal til slutten, holdt ut litt lenger, og fikk til slutt muligheten til å flykte med livet i behold. Overgivelsen strippet Athen for sine murer, flåte og alle hennes oversjøiske eiendeler.