Redigerer Kjernevåpenets historie (avsnitt)

== Sovjetunionens atombombeprosjekt ==
{{Utdypende artikkel|Sovjetunionens atombombeprosjekt}}
Sovjetunionen var ikke invitert til å ta del i de nye våpnene utviklet av USA og de andre allierte. Under krigen hadde informasjon strømmet inn fra en rekke frivillige spioner involvert i Manhattanprosjektet (kjent i sovjetisk kanaler under kodenavnet på ''Enormoz''), og den sovjetiske [[Atomfysikk|atomfysikeren]] [[Igor Kurtsjatov]] fulgte nøye med på de alliertes våpenutvikling. Det kom ikke som noen overraskelse på Stalin da Truman informerte ham ved Potsdam-konferansen at han hadde «et kraftig nytt våpen». Truman ble sjokkert over Stalins manglende interesse.

De sovjetiske spionene i prosjektet var alle frivillige, og ingen var russere. En av de mest verdifulle, [[Klaus Fuchs]], var en tysk [[emigrant]] og teoretisk fysiker, som hadde vært en del av den tidlige britiske innsatsen innen kjernefysikk, og hadde vært en del av Storbritannias oppdrag i Los Alamos under krigen. Fuchs hadde vært tett involvert i utviklingen av implosjonsvåpen, og sendte detaljerte tverrsnitt av «Trinity»-enheten videre til sine sovjetiske kontakter. Andre spioner ved Los Alamos &ndash; ingen av dem kjente hverandre &ndash; var blant andre [[Theodore Hall]] og [[David Greenglass]]. Informasjonen ble holdt, men ikke reagert på, ettersom Russland fortsatt var for opptatt med å bekjempe krigen i Europa til at de kunne bruke ressurser på dette nye prosjektet.

I årene rett etter andre verdenskrig, ble spørsmålet om hvem som skulle kontrollere atomvåpen et stort internasjonalt punkt i konflikten. Mange av Los Alamos forskerne som hadde bygd bomben begynte å etterlyse en «internasjonal kontroll av atomenergi», ofte etterlyst som enten kontroll av transnasjonale organisasjoner eller målrettet distribusjon av våpeninformasjon til alle supermakter, men på grunn av en dyp mistillit til intensjonene i Sovjetunionen, både i etterkrigstidens Europa og generelt, arbeidet beslutningstakere i USA med å forsøke å sikre en amerikansk kjernefysisk monopol.

En halvhjertet plan om en internasjonal kontroll ble foreslått ved det nyopprettede [[FN]] av [[Bernard Baruch]] («[[Baruch-planen]]»), men det var tydelig både for amerikanske kommentatorer &ndash; og Sovjetiske &ndash; at det var et forsøk på primært å vanskeliggjøre den russiske innsatsen innen kjernefysikk. Sovjetunionen la ned veto mot planen, og satte en effektivt slutt for umiddelbare etterkrigstidsforhandlinger om atomenergi, og gjorde tilnærmelser mot å forby bruk av atomvåpen generelt.

Hele tiden hadde sovjeterne satt hele sin industri og arbeidskraft i sving med utviklingen av egne atomvåpen. Det første problemet for sovjeterne var i hovedsak en av ressursene &ndash; de hadde ikke funnet noen uranressurser i Sovjetunionen, og USA hadde gjort avtaler om å monopolisere det største kjente (og med høyest renhet) reservoar i [[Belgisk Kongo]]. Sovjetunionen brukte [[straffearbeidere]] til å grave ut de gamle avleiringene i [[Tsjekkoslovakia]] &ndash; nå et område under deres kontroll &ndash;og søkte på andre innenlandske forekomster (noe som til slutt ble funnet).

To dager etter bombingen av Nagasaki, frigjorde den amerikanske regjeringen en offisiell teknisk historie om Manhattanprosjektet, forfattet av Princeton fysikeren [[Henry DeWolf Smyth]], på folkemunne kjent som [[Smythrapporten]]. Den redigerte oppsummeringen av krigstidens innsats fokuserte primært på produksjonsanleggene og omfanget av investeringer, skrevet delvis for å rettferdiggjøre krigsutgiftene til den amerikanske offentlighet.

Det sovjetiske programmet, mistenksomt overvåket av tidligere [[NKVD]]-sjef [[Lavrenti Beria]] (en deltaker og seierherre i Stalins [[Den store terroren|store utrenskninger]] i [[1930-årene]]), ville bruke rapporten som en blåkopi, og forsøkte å kopiere så mye som mulig av den amerikanske innsatsen. De «hemmelige byene» brukt for de sovjetiske ekvivalentene i Hanford og Oak Ridge, forsvant bokstavelig talt fra kartene i flere tiår framover.

På det sovjetiske motstykket til Los Alamos, [[Sarov|Arzamas-16]], ledet fysikeren [[Yuli Khariton]] det faglige arbeidet med å utvikle våpnene. Beria mistrodde sine forskere, og han mistrodde den nøye innsamlede informasjonen fra spionasje. Som sådan, Beria tildelte de samme oppgavene til flere team av forskere, uten å informere hvert lag om de andre eksistens. Hvis de kom til ulike konklusjoner, ville Beria bringe dem sammen for første gang og ha dem debattert med sine nye dominerende motparter. Beria brukte spionasjeinformasjonen som en måte å dobbeltsjekke fremdriften for hans forskere, og i hans forsøk på duplisering av det amerikanske prosjektet, avviste han til og med mer effektive bombeteknologier i favør av de som var nærmere etterligninger den utprøvde «[[Fat Man]]»-bomben som ble brukt av USA mot Nagasaki.

Til tross for at de arbeidet under en sta og vitenskapelig uvitende administrator, kjempet de sovjetiske forskerne på. [[29. august]] [[1949]] brakte innsatsen deres resultater, da Sovjetunionen testet sin første fisjonsbombe, kalt «[[RDS-1|Joe-1]]» av USA, flere år foran de amerikanske spådommene. Nyheten om den første sovjetiske bomben ble først annonsert til verden av USA, som hadde oppdaget [[radioaktivt nedfall]], som ble generert fra testområdet i [[Kasakhstan]].

Tapet av det amerikanske monopolet på atomvåpen markerte den første starten for [[det kjernefysiske våpenkappløpet]]. Responsen i USA var av en pågripelse, frykt og syndebukk, noe som til slutt førte inn i [[mccarthyisme]]. Likevel viste siste informasjonen fra det uklassifiserte [[Venona-prosjektet]] og åpningen av [[KGB]]s arkiver etter [[Oppløsningen av Sovjetunionen|fallet av Sovjetunionen]], at den amerikanske regjeringen faktisk var infisert med [[kommunisme|kommunistiske]] sympatisører, agenter med innflytelse, og direkte spioner i tall langt større enn hva McCarthy hevdet. Før dette, ville president Truman kunngjøre sin beslutning om å begynne et program for å utvikle et langt kraftigere våpen enn de som ble brukt mot Japan: [[hydrogenbombe]]n.