Redigerer Kinesisk skyggeteater (avsnitt)

==Historikk==
De første mulige indikasjoner på noe som kan ha vært skyggeteater har man allerede fra [[Han-dynastiet|Han-dynastiets tid]]. Historiekronikøren [[Sima Qian]] forteller i ''[[Hanshu]]'' om en mann ved navn ''Shaoweng'', som for [[Keiser Wu av Han|keiser Wu]] (141-87 f.Kr) - som satt bak et forheng - ved hjelp av «magisk» handling lot hans avdøde yndlingshustru Wang oppstå. Særlig tydelig belegg for at dette var et skyggespill, er det neppe. Lignende anekdoter finner man i samlingene ''Fragmentarisk fra den nordlige drømmesjøen'' av ''Beimeng Suoyang'' og fra ''Tapte historier for keiseren'' av ''Gao Yanxiu'' fra [[Tang-dynastiet|Tang-tiden]]. En forskjell fra hos Sima Qian er det nå nevnt lyskilde, i form av kjerter. 

De første historisk sikre belegg for kunstformen skyggeteater kommer imidlertid først med [[Song-dynastiet]]. I sitt verk ''Om tingenes opphav'' skriver ''Gao Cheng'' at det på [[Keiser Renzong av Song|keiser Renzong]]s tid  (1023–1063) ved hjelp av skyggeteaterfigurer ble fremstilt begivenheter fra [[De tre rikers tid]]. Også Wang Zimu nevner skyggeteater i sine skrifter. Ganske raskt utviklet dette seg til et profesjonelt yrke. Ifølge verket ''Gamle ting fra Hangzhou'' skal det bare i denne hovedstaden (for Sørlige Song) ha vært  22 «skyggespillere» – dette må formodentlig forstås som «skyggespilltrupper». Disse ensemblene organiserte seg og dro landet rundt på turneer. Annerledes enn andre former for dukketeater grep skyggespillene i Song-tiden for det meste tilbake til historisk stoff, og det var da fortrinnsvis hendelser fra De tre rikers tid som vakte stort behag.

Under [[Yuan-dynastiet|Yuan-tiden]] utbredte de nye mongolske fremmedherskere det kinesiske skyggeteater så langt som til Vest-Asia. Hvorvidt det indonesiske skyggespill ''[[wayang]] kulit'' eller [[arabisk skyggeteater|det arabiske skyggespill]] er en utvikling av kinesisk kulturimport, eller om de har utviklet seg fra andre utgangspunkt, er gjenstand for diskusjon.

Fra [[Ming-dynastiet]] ser man belegg  for skyggeteater blant annet på en vegg fra en grav som ble åpnet i 1953, og fra et dikt av Qu Gu. Særlig under [[Wanli-keiseren|Wanli-]] og [[Chongzhen-keiseren|Chongzhen-keiserne]] fikk buddhistisk tematikk en renessanse i kunstformen. Ofte var det tekster fra «kostbare ruller» (''[[baoquan]]'') som ble bearbeidet. 

Videreutviklingen av skyggeteateret i [[Qing-dynastiet|Qing-tiden]] bragte teaterformen til sitt historiske høydepunkt tidlig på 1800-tallet. Da utviklet sdet seg regionaltypiske former og det tilkom en egen instruementalisering, og meget av dette har så holdt seg. I stadig større grad kretset stykkene om temaer fra romaner og annen underholdningslitteratur; populært var materiale fra for eksempel ''[[Reisen til vesten]]'' og ''[[Legenden om den hvite slange]]''. Ved siden av dette ble det slått an sosialkritiske temaer, som fordekte protester mot det [[mandsjuer|mandsjuiske]] Qing-keiserdømmet som var et fremmedstyre. Dette medførte til tider at skyggespilleriet kunne bli utsatt både for vanskeligheter og regelrett undertrykkelse. 

Etter [[1911-revolusjonen]] gjorde kinoen sitt inntog, og likeså kunne kvinner nå besøke de offentlige teatre. Dette bragte med seg en nedgang for skyggeteateret. Mange fornemme mandsju-familier solgte sine spillefigurer til interesserte i Europa eller USA. 

Kommunistene tok senere i bruk skyggeteateret fom instrument i din politiske agitasjon, og nådde dermed ut med teaterformen i de brede lag av befolkningen. Under [[kulturrevolusjonen]] ble det imidlertid i stor grad slått ned på, som uttrykk for det tilbakelagte føydalsamfunn. Under Kinas liberalisering under [[Deng Xiaoping]] ble skyggeteaterets kår igjen bedre. Allerede i 1982 skal det igjen ha vært 18 profesjonelt arbeidende grupper for teaterformen i Folkerepublikken Kina. Senere er det igjen tilkommet grupper som spiller på tradisjonelt vis ([[guangyi]]trupper). I flere storbyer ble det innrettet moderne statlige skyggeteatere med store spilleskjermer.