Redigerer Kielfreden (avsnitt)

==Sluttspillet 1812-1814==
I [[1808]] stod Danmark-Norge tilbake med en hær på 30.000 mann med uten sin marine, totalt militært underlegen fienden Sverige, og uten alliansen med Russland som militær garanti. Avtalen i Fountainebleu innebar en viss militær garanti fra Frankrike, men resultatet av den fransk-spanske hærstyrken som ble sendt mot Skåne i mars 1808 ble ny britisk militæraksjon, senkingen av danskenes siste gjenværende linjeskip, og en sementering av Danmarks valg av side mot Storbritannia og støtte til Kontinentalblokaden. Hovedmålet nå ble å beholde Norge, og hovedvirkemidlet var å fortjene nordmennenes gunst gjennom livsviktige forsyninger av korn under den britiske hungersblokaden av Norge.
<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 138.</ref> 
Da Napoleon i [[1812]] startet felttoget mot Russland, skulle Danmark stille 10&nbsp;000 soldater til å dekke flanken i nord. Russland reagerte på Napoleons angrep og danskenes støtte til dette, med å gi ny, formell støtte til svenskekongens krav på Norge. Og blokaden skapte hungersnød da den norske kornhøsten slo feil i 1812, og det norske eksporteventyret fra lisenstiden 1809-12 brøt nå fullstendig sammen. Utover vinteren og våren 1813 brøt det ut en rekke hungersopprør i norske byer, og flere steder tvang bøndene til seg det siste kornet myndighetene rådde over. Den anti-svenske holdning som hadde rådd i jobbetiden, ble nå avløst av høylytte krav fra norske embetsmenn og kjøpmenn om fredsslutning, og det ble åpenbart sendt en norsk delegasjon til Storbritannia for å sondere mulighetene for britisk aksjon eller norsk selvstendighet under britisk beskyttelse.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 299-300.</ref> 
På Østlandet derimot, gikk toneangivende handelsmenn som [[Hermann Wedel Jarlsberg]] og [[Carsten Tank]] nå inn for å gå den korteste og sikreste vei ut av krisen - i union med Sverige.
<ref name="arkivverket.no">[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Reiser-og-propaganda/En-reisende-stattholder På vei mot 1814, En reisende stattholder] - ''Arkivverket'', 11. juli 2013.</ref>

Norges rikeste og mest innflytelsesrike mann, [[Carsten Anker]], skrev den 30. april 1813 til sin nære venn fra Københavntiden, Norges kommende stattholder prins Christian Fredrik, at han var sin konge tro, men at Wedelkretsens unionsplaner måtte tas på alvor:

''«Fravinder man Ham Norge, ..., da kom for Guds skyld herop og red os fra Sverige, kom op med Deres fædrenearv, da kan Norge blive uafhængigt, indtil stormen er ovre og Norge igjen kan forenes med Danmark.»''<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 300.</ref>

Den danske utenriksminister [[Niels Rosenkrantz]] foreslo forgjeves overfor sin konge at Danmark skulle tre ut av den uvillige alliansen med Napoleon og velge britisk side, i et siste desperat forsøk på å beholde Norge. Etter Napoleons tap i Russland i desember framførte Sverige og Storbritannia et krav overfor Danmark om å avstå Norge. Frederik VI avviste kravet, og fastholdt sin allianse med Frankrike. Britene svarte med å underskrive en traktat i Stockholm 3. mars 1813, hvor de formelt støttet Sveriges krav på Norge.
<ref>[http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=1&h=1 Stortinget og unionen med Sverige, Sveriges planer om union med Norge] {{Wayback|url=http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=1&h=1 |date=20120302003343 }}  - ''Stortinget''.</ref>
Våren 1813 gjorde danskene endelig tydelige forsøk på å bytte side og vise forhandlingsvilje, men Karl Johan overtalte britene til å avvise den danske fredsdelegasjonen, og den russiske tsaren hadde nå langt større bruk for svensk støtte mot Napoleon - og å rette svenskenes ambisjoner mot Norge snarere enn mot Finland.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 139.</ref>
Etter de mislykkede fredshenvendelsene overfor Storbritannia ble danskekongens hovedstrategi da å sende sin fetter [[Prins Christian Frederik]] til Norge i mai for - i tråd med Carsten Ankers bønn - å forhindre Norges innlemmelse i Sverige. Den nye stattholderen la straks ut på reiser i hele landet for å bekrefte bøndenes motstand mot svenskene, og bryte ned borgerskapet britisk- eller svenskvennlige tendenser.
<ref name="arkivverket.no"/>
Et viktig strategisk trekk ble å privatisere den statlige kornforsyningen, sette prisdannelsen fri og la kjøpmennenes bruke all sin energi i kampen mot hungersnøden - noe som styrket stattholderens posisjon både i handelsborgerskapet og blant sultende bønder.
<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Kornforsyningen/Tiltak På vei mot 1814, Kornfyrsiningen, Tiltak] - ''Arkivverket'' 11. juli 2013.</ref><ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens forlag, København 1987, side 302-303.</ref>
Stattholderens proklamasjoner oppildnet til fedrelandssinn og forsvar av Norge, og ble lest opp i kirkene over hele landet, eller trykket i den nyetablerte avisen ''Tiden''.
<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Reiser-og-propaganda/Prekestolen-og-trykkpressen På vei mot 1814, Prekestolen og trykkpressen] - ''Arkivverket'', 11. juli 2013.</ref>

Etter Napoleons tap ved Leipzig gikk stormaktene straks i gang med å drøfte Danmark-Norges framtid. Den danske kongen satte særlig lit til støtte fra Østerrike om å redde dobbeltmonarkiet, og det var en kjensgjerning at britene hadde nære relasjoner til det norske handelsborgerskapet. Den østerrikske kansleren [[Fyrst Metternich]]s utsending grev [[Louis Phillippe de Bombelles]], ble sendt til København og fikk Frederik VIs aksept for å avstå Trondhjems Stift (Trøndelag og Nord-Norge) til Sverige, mot å bryte med Napoleon og slutte seg til de allierte. I mellomtiden tok Christian Frederik initiativ til dannelse av en ''de facto'' norsk sentralbank med rett til utstedelse av norske sedler. Han visste at det ledende norske borgerskap ønsket forening enten politisk med Storbritannia eller statsmessig med Sverige, mens bøndene var mer kongetro. Kombinasjonen av en god kornhøst 1813 og stattholder Christian Frederiks sjarmoffensiv overfor nordmennene, svekket svenskenes stilling i Norge og ga danskekongen gode kort på hånden. Det gikk antakelig nesten to uker før danskekongen fikk nøyaktig forståelse av Napoleons nederlag, og det virker som han ikke fullt innså nederlaget før 6. november.
<ref name="Halvor Tjønn 2014">Halvor Tjønn, «Den siste kampen om Norge», ''Aftenposten'' 8. januar 2014, side 12.</ref>

Stattholder Christian Frederik fikk 22. desember 1813 kongens brev datert 7. desember, med informasjon om kompromissforslaget hvor bare Trondhjems Stift skulle avstås. Kongen og de Bombelle så med velvilje på et trøndersk opprør mot innlemmelse i Sverige, og stattholderen fikk publisert en melding i ''Tiden'' om at en fredsslutning nærmet seg. Christian Frederik sikret seg støtte til opprør fra embetsmennene i Trøndelag og nordover, og fornyet tillit av disse representantene ved [[bankmøtet]] i Christiania 5. januar. Stattholderen kunne allerede 26. desember besvare kongens brev med melding om den trønderske opprørsviljen mot 'at blive svensk', og gjentok sitt forslag fra en måned i forveien om å stille seg i spissen for at Norge under stattholderens ledelse offisielt skulle løsrive seg fra Danmark før slaget var tapt. Brevet med meldingene om trøndernes opprørsvilje og forslag om norsk løsrivelse kom ikke fram til Kongen på Fyn før 5. januar, som trolig satte større lit til et britisk-østerriksk kompromiss med Karl Johan. Derimot rakk den danske konge å styrke det norske selvstendighetsopprøret gjennom en ordre om forsert utskipning av korn til nordmennene 14. januar, samme  dag som han overga landet til svenskene.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 304.</ref>

[[Fil:CarlXIVJohnSweden.jpg|miniatyr|Sveriges kronprins, [[Karl III Johan|Jean Baptiste Bernadotte]], var arkitekten bak planen om union mellom Sverige og Norge]]
Sveriges kronprins [[Karl III Johan|Karl Johan]] Bernadotte gikk inn i [[slaget ved Leipzig]] på alliert side, med tanke på å vinne Norge.<ref name="Halvor Tjønn 2014"/> Med Napoleons tap i Leipzig 16-19. oktober [[1813]] stod Russland og Sverige sammen bak kravet om dansk avståelse av Norge, og Karl Johan hadde ved to anledninger under krigføringen fått presset fram konkrete britiske støtteerklæringer. Britene ønsket nå den svenske «nordhæren» satt inn i Holland, men Karl Johan nektet og gikk med tsarens støtte i stedet til angrep på den danske hær i [[Holstein]] 7. november. 
Danskenes verste scenario var nå en avståelse av både Norge og de danske øyene til Sverige, og en [[Preussen|prøyssisk]] innlemmelse av Jylland - med tilhørende utslettelse av den danske stat. Snart var 10&nbsp;000 danske soldater innesperret i festningen i [[Rendsburg]], mens 18&nbsp;000 mann satt landfast på [[Fyn]] - konfrontert med 60&nbsp;000 svenske og russiske feltsoldater. Russiske [[kosakk]]er ble observert så langt nord som ved [[Kolding]] og [[Ribe]]. De østerrikske meglingsforsøk overfor Sverige og Russland hadde mislykkes, det eneste stormaktene fikk gjennomslag var en våpenhvile som Karl Johan måtte godta 15. desember.

Lille julaften 1813 kom den karibiskfødte, danske diplomaten [[Edmund Bourke]] og grev de Bombelles til Kiel, hvor Karl Johan kontant avviste forslaget om å overta bare Trondhjems Stift. Den svenske tronarvingen overrakte sine allierte to forhandlingsutspill: Enten måtte Danmark godta fullstendig overgivelse av Norge over en viss tid hvor bare Trondhjems Stift skulle overføres straks, eller alternativt skulle Danmark avstå hele Norge straks men med kompensasjon i form av å overta de svenske besittelser i [[Pommern]] og [[Rügen]] samt 1 million riksdaler. Britene og østerrikerne bøyde til slutt av og tvang Frederik VI til å godta et av de to svenske forslagene - og danskekongen valgte Pommern og pengene. Om kvelden 7. januar [[1814]] førte Frederik VI en to timer lang samtale med grev de Bombelles hvor kongen avsto Norge etter 434 års forening i helstaten. Frederik VIs fullmakt til å avstå Norge ble dagen etter overrakt til Karl Johan av Edmund Bourke. Fortsatt ble det ført krevende forhandlinger, blant annet om gjeldsspørsmålene. Bourke forhandlet nå på den danske kongens vegne, og fikk blant annet gjennomslag for at de svenske styrkene skulle trekkes helt ut av Holstein. Karl Johan så seg tvunget tilbake til sluttoppgjøret med Napoleon i det siste felttoget mot Waterloo, og godtok kravene. Avtalen ble deretter undertegnet i Karl Johans hovedkvarter på [[Gottorp slott]] i Kiel 14. januar.