Redigerer Kavaleri (avsnitt)

=== Dominans og tilbakegang ===
Da den romerske infrastrukturen forfalt ble det vanskeligere å forflytte store infanteristyrker. I løpet av det [[2. århundre|andre]] og [[3. århundre|tredje århundret]] ble kavaleriets rolle på slagmarken mer og mer dominerende, delvis muliggjort av at det på den tiden ble avlet fram større og sterkere hester. En annen betydelig nyvinning var overgangen fra den enkle romerske [[Sal (hest)|sal]]en til en [[Skytia|skytisk]] modell med salknapp og salrygg.

Nye pansrede katafrakter ble plassert ut i Øst-Europa og det nære [[Midtøsten]], spesielt [[Persia]].  Rollen deres var å være hovedtyngden av arméene, i motsetning til da kavaleriet tidligere ble henvist til flankene.

Da [[Stigbøyle (rideutstyr)|stigbøylen]] ble innført kunne kavaleriet bli enda tyngre.  En større vekt kunne bæres i salen, og sjansen for å bli slått ut av salen i kamp ble sterkt redusert.  I angrepet kunne en [[lanse]] holdes fast i stedet for å holdes over hodet, noe som ga mye større kraft i anslaget.  Det tyngste kavaleriet dukket opp i Vest-Europa, hvor kavaleriet ofret mye av mobiliteten sin til fordel for et kraftig angrep.

Riddere hadde en dominerende militær rolle inntil økt befolkning og politiske endringer bragte tilbake infanteriet.  Tekniske nyvinninger gjorde infanteriet mer effektivt.  Blant annet kunne disiplinerte [[pikenerer]] og [[langbue]]skyttere holde stand mot et kavaleriangrep hvis de holdt formasjonen sin og fienden prøvde et stormangrep.  

Konsentrasjoner av engelske langbueskyttere vant over fransk kavaleri ved [[Slaget ved Crécy|Crécy]], [[Slaget ved Poitiers (1356)|Poitiers]] og [[Slaget ved Agincourt|Agincourt]].  Ved [[Slaget ved Gisors|Gisors]] (1188), [[Slaget ved Bannockburn|Bannockburn]] (1314) og [[Slaget ved Laupen|Laupen]] (1339) holdt fotsoldater stand mot kavaleriet.  

Nok en spiker i kisten for kavaleriet var utviklingen av prosjektilvåpen som var enklere å bruke, slik som [[armbrøst]]en.  En sterk hær på [[1400-tallet]] kunne være 50% kavaleri, men på [[1520-tallet]] hadde dette tallet sunket til under 25%.  Riddertittelen ble etterhvert knyttet til landeiendommer og sosiale posisjoner. 

Fra [[1550-tallet]] ble også [[skytevåpen]] tilgjengelige, og dette gjorde at infanteriet kunne gi effektiv ild uten å måtte trene i årevis.  Store hærer kunne settes opp raskere enn før.

[[Arkebuse]]rer og senere [[muskett]]erer, spanske [[tercio]] og senere avdelinger gjorde definitivt kavaleriet til støtteavdeling, selv om [[pistol]]en ble lansert for å bringe kavaleriet tilbake, sammen med nye taktikker. <!-- Caracole -->

Kavaleriet hadde fremdeles en rolle å spille, selv om det bare var å stå i mot fiendtlige kavaleri.  Å angripe infanteri i formasjon var lite produktivt, men det hendte at flankeangrep eller angrep på bakre avdelinger lyktes.

Kavaleri var viktig ved [[slaget ved Blenheim]] i [[1704]], [[slaget ved Rossbach]] i [[1757]] og [[slaget ved Friedland]] i [[1807]].  Selv om infanteri i formasjon var usårlige for kavaleriangrep, så var samlet infanteri et godt mål for [[artilleri]]et, og så snart formasjonene var brutt opp kunne kavaleriet settes inn for å forfølge restene av avdelingen.  Det var ikke før håndvåpen ble mer presise at kavaleriet ble mindre viktig i denne rollen også.

Innen [[1800-tallet]] hadde europeisk kavaleri falt inn i fire hovedkategorier:

* [[Kyrassér]]er &ndash; tungt kavaleri
* [[Dragon]]er &ndash; middelstungt kavaleri, opprinnelig ridende infanteri
* [[Husar]]er &ndash; lett kavaleri
* [[Lansenér]]er eller [[ulan]]er &ndash; lett kavaleri bevæpnet med lanser

Forskjellige nasjoner hadde også sine egne måter å gjøre ting på.  Frankrike hadde sine ''chasseurs à cheval''; Tyskland hadde ''Jäger zu Pferd'' og Russland hadde kosakkene.  Storbritannia hadde ingen kyrasserer (andre enn Household Cavalry), men hadde regimenter av typen Dragoon Guards, som var klassifisert som tungt kavaleri.  Den amerikanske hæren hadde nesten bare dragoner, og keisertidens [[Japan]] hadde kavaleri kledd som husarer, men som slåss som dragoner.

Disse styrkene lyktes i kolonikriger, hvor moderne våpen manglet og marsjerende infanteri og artilleri var lite effektivt mot lokale opprørere.  Kavaleriet viste seg fleksibelt og hadde rask respons og var effektivt i mange felttog.  Noen ganger brukte lokale styrker også kavaleri mot kolonimakten, slik som [[samori]]ene i Vest-Afrika, [[shamil]]ene i [[Kaukasus]] eller [[Boerkrigen|boerne]] i [[Sør-Afrika]].

I den [[amerikanske borgerkrigen]] ble ikke vanlig kavaleri brukt mye, men hadde en rolle som del av flankebeskyttelse og i å skaffe forsyninger og å speide.