Redigerer Kaupangen i Skiringssal (avsnitt)

== Charlotte Blindheims undersøkelser ==
=== De første funnene ===
Etter krigen var det søskenparet Astri og Hans Christian Jahnsen som drev Nordre Kaupang gård. De hadde et åpent øye for kulturminnene på gården, og de tok stadig vare på gjenstander som kom fram ved jordarbeidet. I 1947 fikk de bruk for et sted å lagre [[turnips]] for vinteren, og de grov en grop på høydedraget Bikjholberget, like sørøst for tunet. Her kom det fram flere gjenstander som lå tett sammen, blant annet fem bronsespenner og et sverd. Dette ble sendt inn til [[Universitetets Oldsaksamling]].

To år senere grov de en ny grøft, ikke langt unna, og fant en mannsgrav med fullt våpensett og nagler etter en båt. Da dro [[Bjørn Hougen]], daværende underbestyrer ved Oldsaksamlingen på befaring til Kaupang. Han kunne bare konstatere at søsknene Jahnsen hadde tatt opp det som var av gjenstander, han ga dem tillatelse til å grave videre og returnerte til Oslo. Det varte imidlertid ikke lenge før det kom fram flere gjenstander. Hougen sendte da [[konservator]] [[Charlotte Blindheim]] for å ettergrave funnstedene.
Hun kunne konstatere at det dreide seg om en kvinnegrav fra vikingtiden, og hun rensket og ettergrov funnstedet. I løpet av dette arbeidet kom hun på en tredje grav, det viste seg å være den langt rikeste av de tre. Blindheim vendte tilbake til Oldsaksamlingen med funnene, og det ble bestemt at det måtte graves mer på Bikjholberget. Dette skulle bli begynnelsen på et mangeårig utgravningsprogram.

=== Utgravningene på Bikjholberget ===
Arbeidet begynte våren 1950, og det fortsatte hver sommer fram til 1957. Da hadde Blindheim og hennes assistenter avdekket i alt 540 m² og funnet 74 graver, de aller fleste av dem lå under flat mark uten noen haug eller annen markering på overflaten. Likevel mener [[Frans-Arne Stylegar]] at det fortsatt kan ligge et åttitalls graver i områder som Blindheim ikke har dekket. Dateringen av gravene er ifølge Blindheim i perioden 760 til 940.

Bikjholberget er i dag det stedet som besøkende blir sluset fram til. Her er der god oversikt over terrenget, og det er satt opp informasjonstavle og et plastisk kart over gravfeltene og bosetningsområdet.

=== Bosetningsområdet ===
I sin analyse av [[gravskikk]]en på Bikjholberget peker Blindheim på et par trekk som avviker fra det generelle bildet innen vikingtidens Vestfold. Hennes tolkning er at dette er graver for en befolkning som har vært bosatt i en annen kontekst enn bondebefolkningen, og at de har drevet hovedsakelig innen en tradisjon basert på handel og håndverk. Men hvor hadde de bodd?

I løpet av utgravningene hadde Blindheim gjort seg godt kjent i området. Hun la merke til at det østvendte jordet vest for Bikjholberget hadde påfallende mørkt jordsmonn. Kunne det være samme fenomen som på [[Birka]], der bosetningsområdet allerede fra gammelt av var kjent som «Svarta Jorden»? Sommeren 1956 åpnet hun de første små prøvesjaktene, og sommeren etter ble hele virksomheten lagt over til å flategrave et mindre felt.

Utgravningene foregikk fram til 1967, og ble supplert med et mindre felt som ble gravet i 1974. Totalt ble 1,4 da blottlagt, og avslørte fem komplette bygninger og deler av en sjette, to brygger med tilhørende gangveier og seks brønner og groper. En av bygningene ble tolket som en helårsbolig, de andre som verksteder og lager.

=== Tolkning ===
Arbeidet med Kaupangmaterialet tok lang tid. Grunnen var hovedsakelig at Blindheim måtte kombinere sitt arbeid som fylkesansvarlig konservator for Vestfold med forskningsarbeidet. Gradvis kom hun og hennes medarbeidere fram til et helhetlig bilde av Kaupang, og ikke minst omlandet. En foreløpig presentasjon av utgravningene ble publisert i [[Viking (tidsskrift)|Viking]] i 1969, men den fullstendige publikasjonen forelå ikke fullstendig før i 1999.

Blindheims hypotese var at Kaupang kommer opp som handelssted rundt 800, at bosetningen har vært noenlunde stabil fram til den går gradvis ned gjennom 900-tallet, og at virksomheten føres over til Tønsberg. Hun faller altså ned på samme konklusjon som Koht, men med den forskjell at Blindheim gjør det på basis av konkrete funn.

Handelsstedet vokser fram med bakgrunn i en lokal kongemakt, antakelig for hele Vestfold, som har økonomiske og strategiske interesser i det. Denne kongemakten kopler Blindheim opp mot Ynglingeætten, og forklarer funn av østlig opphav med deres kontakter mot Sverige. Nabogården nord for Kaupang heter [[Huseby]], og Blindheim mener bl.a. med bakgrunn i historikeren [[Asgaut Steinnes]]’ teorier, at dette er kongsgården. Videre, i tråd med Steinnes, antar hun at navnet Huseby er av relativt ny dato, og at det er denne gården som er det egentlige Skiringssal.

Det er verd å merke seg at en av Blindheims medarbeidere var uenig med henne på ett punkt. [[Ellen Karine Hougen]], som arbeidet med [[glass (materiale)|glass]]- og [[keramikk]]funnene fra Kaupang, hadde en avvikende oppfatning om den politiske settingen. Hun så Vestfold som en del av dansk [[overherredømme]]. På den bakgrunn ville framveksten av handelsstedet være et resultat av dansk påtrykk, og må sees som en integrert del av [[bydannelse]]ne i Sør-Skandinavia.

Charlotte Blindheim fortsatte arbeidet med Kaupang også etter at hun formelt hadde gått av med pensjon. Men i 1997 var publikasjonen nær komplett, og hun overlot ansvaret til [[Dagfinn Skre]]. Da var det gått 23 år siden siste spadetak på Kaupang.