Redigerer Katarina II av Russland (avsnitt)

=== Keiserinne===
[[17. juli]] [[1762]] tok Katarina over tronen. Seks måneder senere ble Peter III drept. [[Aleksej Orlov]] (yngre bror av [[Gregorij Orlov]], som var Katarinas elsker, og som støttet kuppet) var delaktig i å få Peter III drept, men man har aldri kunnet bekrefte at det var nettopp han som utførte handlingen. Selv om det lenge hadde vært gnisninger mellom Alekseij og Katarina var dette ikke nok til å forhindre spekulasjon om at hun hadde vært involvert i drapet, men mye av dette kom først fram etter hennes avgang.

==== Innenrikspolitikk ====
[[Fil:Buberel Coronation coach Catherine the Great.jpg|thumb|Katarina den stores kroningsvogn er utstilt i [[St. Petersburg]].{{Byline|Jason L. Buberal}}]]

Inspirert av bøkene til [[Cesare Beccaria|Beccaria]] og [[Charles Montesquieu|Montesquieu]] satte Katarina opp et dokument som skulle reformere lovverket. Det ble nedsatt en lovgivningskommisjon som skulle utforme lovdokumentet. Kommisjonen hadde representanter fra alle klasser bortsett fra [[leilending]]ene (husmennene). Men Katarina oppløste kommisjonen før den fikk gjort ferdig arbeidet, muligens fordi hun ble mer konservativ etter [[Pugatsjov-opprøret]] (et bondeopprør ledet av [[Jemeljan Pugatsjov]] i [[1773]]&ndash;[[1774]] og som truet Øst-Russland).

På grunn av bondeopprøret omorganiserte Katarina den russiske provinsadministrasjonen og ga dermed regjeringen større kontroll over de landlige distriktene. Denne reformprosessen var ferdig i [[1775]] og skapte provinser og distrikter som var enklere å håndtere for regjeringen. Katarina innførte flere drastiske reformer innen det russiske samfunnet. For det første etablerte hun ''det frie økonomiske samfunnet'' som oppfordret til modernisering av landbruk og industri. For det andre oppfordret hun til utenlandske investeringer i russiske økonomisk underutviklede områder. Hun løsnet også på sensurloven og oppfordret adelen og middelklassen til å ta utdanning. Et annet resultat av opprøret var imidlertid at Katarina og hoffet hennes ble mistenksomme og redde for bøndene og hva de kunne finne på om de fikk frihet og muligheter. Dette førte igjen til at mange av de lovene som bandt bøndene strammere til landet sitt ble innført under Katarinas styre. 

I [[1785]] utstedte Katarina et privilegiedokument som tillot lavadelen å henvende seg direkte til tronen som juridisk enhet, gjorde adelstitler arvelige, fritok adelen fra statlige krav og skatter og ga dem full kontroll over sine leilendinger og landeiendommer. I tillegg ga Katarina landområder i [[Ukraina]] til utvalgte adelige og bevilget dem også leilendinger. Hun oppfordret også til [[kolonialisme|kolonisering]] av [[Alaska]] og andre erobrede områder.

Katarina fortsatte å «vestliggjøre» Russland. Men til forskjell fra [[Peter I av Russland|Peter den store]] holdt hun seg for god til å bruke makt. Hun fokuserte heller på individuell innsats. For eksempel bestemte Katarina at Russland skulle være blant de første landene som [[vaksine]]rte befolkningen, da [[kopper (sykdom)|kopper]]vaksinen ble oppfunnet. Bøndene, som var mistenksomme overfor alt nytt eller utenlandsk, var livredde for vaksinen. For å dempe frykten hos folket, lot Katarina seg vaksinere først av alle i hele Russland. Etter å ha ventet to uker på en eventuell reaksjon, viste Katarina ingen tegn til sykdom. Denne historien spredte seg rundt i landet, og fikk bøndene til å la seg vaksinere frivillig. Historien spredte seg også i Europa, noe som var med på å overbevise folk om at det var trygt å underkaste seg «den skrekkelige lansetten» (sprøyten).

Keiserinne Katarinas bestrebelser for å styrke utdannelsessystemet førte til at hennes religionspolitikk på en helt bakvendt måte kom på kant med pavedømmet. I [[1773]] hadde pave [[Klemens XIV]] etter betydelig press oppløst [[jesuittordenen]], den katolske kirkes fremste presteorden blant annet på det akademiske området. Etter hvert som det pavelige oppløsningsdekretet høytidelig ble forkynt i de forskjellige landene, måtte jesuittene legge ned sin virksomhet og eksmedlemmene gå over i annen prestetjeneste. Men i Russland forhindret Katarina resolutt at dette skulle skje: Hun forbød de [[den katolske kirke|katolske]] [[biskop]]ene å være tro mot paven på dette punktet. Tvert imot fikk hun biskopene til å beordre jesuittene til å bli på sine poster, og til å utvide sin virksomhet i landet.

==== Utenrikspolitikk ====
[[Fil:Catherine II of Russia.jpg|thumb|Katarina II, keiserinne av Russland]]

Katarinas utenriksminister [[Nikita I. Panin]] hadde stor makt i begynnelsen av hennes regjeringstid. Han var en skarp statsmann, og han brukte mye energi og mange millioner av [[rubel|rubler]] på dannelsen av ''Den nordlige overenskomst'' mellom [[Russland]], [[Preussen]], [[Polen]], [[Sverige]] og muligens [[Storbritannia]]. Hensikten med denne overenskomsten var å svekke makten til fyrstehusene [[Huset Bourbon|Bourbon]]-[[Huset Habsburg|Habsburg]]. Da det ble tydelig at denne planen ikke kunne lykkes, mistet Panin Katarinas gunst, og i [[1781]] fikk han avskjed som utenriksminister.

I [[1764]] satte Katarina [[Stanisław August Poniatowski av Polen|Stanislaw Poniatowski]], en tidligere elsker, på den polske trone. Polen ble etterhvert oppdelt mellom Russland, [[Preussen]] og [[Østerrike]] ([[1772]], [[1793]] og [[1795]]). Men selv om idéen kom fra den prøyssiske kongen, fikk Russland den største delen av landet. Russland kunne nå innlemme [[Hviterussland]] ([[Polotsk]], [[Vitebsk]], [[Orsha]], [[Mogilev]], [[Mstislavl]] og [[Gomel]]) med 1&nbsp;600&nbsp;000 innbyggere i sitt velde.

Katarina gjorde Russland til den dominerende makten i [[Midtøsten]] etter den [[den russisk-tyrkiske krig (1768-1774)|russisk-tyrkiske krig 1768-1774]] mot [[Det osmanske rike]]t. Hun forsøkte å dele opp osmanenes europeiske landområder etter polsk eksempel, men dette lyktes ikke like godt. Hun annekterte [[Krim-khanatet]] i [[1783]], kun ni år etter at området hadde oppnådd uavhengighet fra osmanene. Det osmanske riket startet den [[den russisk-tyrkiske krig (1787–1792)|russisk-tyrkiske krig 1787–1792]] ([[1787]]&ndash;[[1792]]) mens Katarina regjerte. Denne krigen endte med [[Jassytraktaten]], som legitimerte det russiske kravet på Krim.

I det politiske spillet i Europa hadde Katarina en viktig rolle. Hun opptrådte som megler i [[den bayerske tronfølgekrig]] ([[1778]]&ndash;[[1779]]) mellom Preussen og Østerrike. I [[1780]] etablerte hun en gruppe som skulle forsvare nøytral [[sjøfart|skipsfart]] mot [[Storbritannia]] under [[Amerikas forente staters historie (1776–1789)|den amerikanske revolusjonen]]. I utenrikspolitiske saker var Katarina bevisst på sitt opphav, og hun ønsket å bli oppfattet som en opplyst hersker. Hun var en pionér som ga Russland rollen som internasjonal megler i tvister som kunne føre til, eller førte til, krig. Denne rollen overtok England senere, og beholdt den gjennom mesteparten av [[19. århundre|1800-tallet]] og [[20. århundre|1900-tallet]].

Fra [[1788]] til [[1790]] deltok Russland i [[Den russisk-svenske krig (1788–1790)|den russisk-svenske krigen]], ledet av Katarinas fetter, svenskekongen [[Gustav III av Sverige|Gustav III]]. Gustav startet krigen med krav på territoriene rundt [[Østersjøen]] som ble tapt til Russland i [[1720]]. [[Sverige|Svenskene]] forventet å seire over russerne, men oppnådde ikke annet enn store tap av land og menneskeliv. Etter at [[Danmark]] erklærte krig i [[1789]] så det mørkt ut for svenskene. I [[1790]] gikk de imidlertid til motangrep. Etter den russiske marines tap i [[Slaget ved Svensksund (1790)|slaget ved Svensksund]] ble det undertegnet en traktat ([[14. august]] 1790), som gikk ut på at alle landene skulle gi tilbake erobrede områder, og etter dette hersket det fred mellom landene i 20 år.

Katarina inntok en ledende rolle ved de siste [[polens tre delinger|oppdelingene av Polen]] i [[1790-årene]]. Hun var redd for at [[Maikonstitusjonen i Polen]] skulle føre til en oppblomstring av [[samvelde]]makten, og at den voksende demokratiske bevegelsen i samveldet skulle bli en trussel for de europeiske monarkiene. Ved den tredje og siste delingen av Polen i [[1795]] fikk hun lagt [[Volhynia]], [[Podolia]], [[Lillerussland]] og de gjenstående delene av [[Litauen]] til sitt rike. Oppløsningen av Polen var med på å opprettholde de absolutte monarkiene og maktbalansen i [[18. århundre|1700-tallets]] Øst-Europa i et århundre til. 

Etter [[den franske revolusjon]]en gikk Katarina bort fra mange av opplysningsprinsippene som hun en gang hadde snakket varmt om, skjønt muligens med tomme ord. Med gru tenkte hun at hvis dette var sluttresultatet av disse idéene, var verden bedre tjent med velvillige autokrater som henne selv. Katarina utnyttet det [[polen-Litauen|polsk-litauiske samveldets]] impotente regjeringsmakt og støttet [[Targowicakonføderasjonen]], før maikonstitusjonen kunne bli fullt implementert. Etter å ha beseiret polske lojaliststyrker i [[den polsk-russiske krig i 1792]], delte Russland hele samveldeterritoriet med Preussen og Østerrike. 

Det blir sagt at Katarina fikk lagt til rundt 518&nbsp;000 km² til det russiske territorium, i tillegg til at hun formet Russland i et større omfang enn noen av lederne både før og etter henne, med mulig unntak av [[Lenin]], [[Josef Stalin|Stalin]] og [[Peter I av Russland|Peter den store]].