Redigerer Kartago (avsnitt)

== Livet i Kartago ==
{{Fønikia}}
=== Handel ===
[[Fil:218BCMAPMEDITERRANEAN.jpg|miniatyr|venstre|Kart over Middelhavet i 218 f.Kr.]]
Det tidlige handelsimperiet til Kartago var svært avhengig av handelen med [[Tartessos]] og andre byer på Den iberiske halvøya. Her skaffet de seg store mengder [[sølv]], og enda viktigere, [[tinn (grunnstoff)|tinnmalm]], som var avgjørende for produksjon av [[bronse]]-gjenstander. Kartago fulgte handelsrutene som allerede var etablert av moderbyen Tyr. Da Tartessos falt, gikk kartagerne direkte til primærkildene etter tinn, i den nordvestlige seksjonen av Iberia og lenger nord, i [[Cornwall]] på [[De britiske øyer]]. Andre kartagiske skip gikk sørover langs vestkysten av Afrika og kom tilbake med [[gull]] fra [[Senegal]]. En beretning forteller om et katagisk handelsfartøy som utforsket [[Nigeria]]. Dette inkluderte identifisering av bestemte geografiske trekk som en [[vulkan]] ved kysten, og møte med [[gorilla]]er. (Se [[Hanno sjøfareren]].) Handelsrelasjoner som ikke var permanente ble etablert så langt vest som [[Madeira]] og [[Kanariøyene]], og så langt sør som det sørlige Afrika.

Våre samtidige kilder om kartagerne går gjennom episk diktning i Hellas og romerske historikere. I det greske teateret ble kartageren ofte portrettert som en morsom skurk, en relativt fredelig og fargerik handelsmann som var fast bestemt på å skaffe seg profitt og svindle edle, men uskyldige grekere for enhver sparemynt de hadde. Arkeologiske utgravninger viser alle slags bytter, og enorme mengder tinn som de bronse-baserte sivilisasjonene trengte til tekstiler, keramikk og finere metallarbeider. Før og mellom krigene var kartagerne i alle havner ved Middelhavet, de kjøpte og solgte, etablerte varehus der de kunne, eller forhandlet i friluftsmarkeder etter å ha losset sine skip.

Det [[etruskisk|etruskiske språket]] er enda ikke blitt desifret, men arkeologiske utgravninger av etruskiske byer viser at den [[etruskere|etruskiske sivilisasjonen]] i flere århundrer var kunder og støttespillere av Kartago, lenge før Romas vekst. De etruskiske bystatene var, til tider, både kommersielle partnere og militære allierte av Kartago.

=== Styreform ===
Kartagos styre var et [[oligarki]], ikke ulikt det i [[den romerske republikk|Roma]], men få detaljer er kjent. Romerske forfattere henviser til statsoverhodet som ''reges'', «konger». Puniske inskripsjoner og gresk-romerske beretninger viser at begrepet var ''Sōfetīm'', «dommere», det samme navnet som tidlige herskere ble gitt i bibelen. Dette kan også ha vært tittelen på byens guvernør, innsatt av moderbyen [[Tyr]]us. Senere ble en ''sōfet'' eller to ''sōfetêm'', som er antatt å ha utøvd dømmende og utøvende (men ikke militære) funksjoner, valgt årlig fra de mest velstående og innflytelsesrike familiene. Disse aristokratiske familiene var representert i et øverste råd tilsvarende [[det romerske senatet]], som hadde vidtrekkende makt. Men det er ikke kjent om disse ''sōfetīm'' var valgt av rådet eller av en forsamling av folket. Selv om byens administrasjon var sterkt kontrollert av [[oligark]]ene, hadde den også innslag av demokratiske elementer. Kartago hadde valgte lovgivere, handelsunioner og bymøter. Der var et system av kontroll og balanse i tillegg til offentlig redegjørelse. Ledelsen for flåten måtte betale med livet for militære nederlag.

[[Eratosthenes]], leder for det greske [[biblioteket i Alexandria]], noterte at grekerne hadde tatt feil i å beskrive alle ikke-grekere som barbarer, siden kartagerne liksom romerne hadde en grunnlov. [[Aristoteles]] skrev også om kartagernes grunnlov i sin ''politikk'' (Bok II, kapittel 11).

=== Religiøs praksis ===
[[Fil:Carthage.jpg|miniatyr|Ruiner av Kartago]]
Kartago var beryktet blant sine naboer for [[barneofring]]. [[Plutark]], [[Tertullianus]], [[Orosius]] og [[Diodorus Siculus]] nevner praksisen, men [[Titus Livius]] og [[Polybios]] gjør det ikke. Moderne arkeologiske utgravninger kan trolig bekrefte Plutark. 

I en enkelt barnegrav kalt ''[[Tofet]]'' er det anslått at rundt 20 000 urner med forbrente ben av nyfødte og i noen tilfeller av fostre og toåringer ble plassert. Dette skal ha skjedd mellom [[400 f.Kr.]] og [[200 f.Kr.]], og praksisen fortsatte til de tidlige årene av kristen tid. Beinrestene har blitt tolket dithen at i tilfeller av dødfødte spedbarn, ville foreldrene ofre sitt yngste barn. Det er en klar sammenheng mellom antallet ofringer og byens tilstand. I dårlige tider (krig, dårlige avlinger) ble ofringer vanligere, noe som indikerte en økende fortvilelse for å blidgjøre gudene.

Noen forskere hevder derimot at disse kroppene kun var kremerte rester av barn som døde naturlig, men i lys av andre [[kanaan]]ittiske funn, ser dette mindre sannsynlig ut. De få kartagiske tekstene som har overlevd nevner overhodet ikke barneofringer. Noen moderne forskere har argumentert for at bevisene for kartagernes barneofringer i beste fall er uklare og at det er mye mer sannsynlig at ryktene var en del av romersk [[propaganda]] mot kartagerne for å rettferdiggjøre sin erobring og ødeleggelse. Debatten pågår fremdeles blant moderne arkeologer og andre eksperter på antikken.

De overlevende kartagiske tekstene er detaljerte nok til å gi et portrett av en velorganisert klasse av tempelprester og hjelpere som utførte forskjellige funksjoner til ulike priser.

Kartago hadde mange guder. Det øverste guddommelige paret var [[Tanit]] og [[Baal|Ba'al Hammon]]. Prestene var barberte, i motsetning til de fleste menn i befolkningen. I de første århundrene av byens historie foregikk rituelle feiringer med rytmisk dansing som var avledet fra fønikiske tradisjoner. Gudinnen [[Astarte]] ser ut til å ha vært populær på denne tiden. På høyden av sin kosmopolitiske periode ser det ut til at Kartago var hjem til en mengde guddommer fra nabosivilisasjonene Hellas, Egypt og de etruskiske bystatene.