Redigerer Karnatisk fiolin (avsnitt)

== Videre utvikling ==
Etter Vadivelu og Balusvamy ble fiolinen brukt til å akkompagnere [[sang]]ene i [[forestilling]]er av '[[Vishnu]]-[[legende]]r' (sanskrit हरिकथा ''harikathā''), og ikke mer fordi teknikken enda var litt grov.  På [[1870-tallet]] skapte [[Tirukodikaval Krishna Ayyar]] en ny fiolinteknikk, som heter இழைத்து வாசிப்பு ''iḷaittu vācippu''. Denne er enda en av de mest fundamentale teknikkene i karnatisk musikk.  Iḷaittu vācippu bruker et spesielt strøk som lar [[fiolinist]]en spille opptil 64 noter og sett [[glidetone]]r i stedet for vanlige noter.  En 'ri' (D-tone), for eksempel, kunne spilles som 'sa-ri-ga-ri' (C-D-E-D), 'ma-ga-ri' (F-E-D), 'ni-sa-ri' (B-C-D), 'ga-ri' (E-D), eller 'sa-ri' (C-D).  Denne teknikken gav notene mer form, og gjorde fiolinen enda mer fleksibel.

[[Malaikottai Govindaswami Pillai]] utviklet det videre på [[1890-tallet]] med முழு வில் ''muḷu vil''-teknikken, som brukte hele boken med bølgende strøk.  Det gav fiolinen en rikere lyd – like mangslungen som en sangers røst.  I løpet av de neste 20 år begynte mange fiolinister å spille fiolinen som [[soloinstrument]]. Blant de mest bemerkelsesverdige av dem var [[Dwaram Venkataswamy Naidu]], [[Kumbakonum Rajamanikam Pillai]] og [[Mysore T. Chowdiah]].