Redigerer Karlstadforhandlingene (avsnitt)

===Unionsoppløsningen fra svensk side===
Ramstedt hadde sammen med kronprins Gustav planer om å gi nordmennene som tilbud å fratre unionen mot at Stortinget ikke oppløste unionen. Da dette skjedde den 7. juni, handlet det om å få begrenset skadene. Unionsoppløsningen skapte sinne i Sverige, ikke så mye fordi det kom, men måten det kom på.<ref name="vedung">[http://uu.diva-portal.org/smash/get/diva2:173415/FULLTEXT01 Evert Vedung «Unionsdebatten 1905 - en argumentationsanalys»], licenciatavhandling 3. juni 1966 Uppsala, hentet 1. februar 2013</ref>

Også Ramstedt var tydelig irritert da han uttalte: «Genom denna revolutionära åtgärd har stortinget ej blot utan Konungens medverkan än även utan all hänsyn till Sverige egenmäktig fattat beslut angående upphävande av et unionsförhållande som existerar på grund av ömsedlig lagfäst överenskommelse mellan de båda rikena och ej kan utan ömsesidigt medgivande brytas».<ref name="vedung"/> Ramstedt la til at Norges avgjørelse «på det djupaste kränker Sveriges rätt».<ref name="vedung"/>

Imidlertid hadde et særskilt utvalg med utspring i Riksdagen, «Hemliga utskottet», ledet av [[Christian Lundeberg]], avslått muligheten Ramstedt foreslo.<ref>Almanack för alla. Stockholm: Norstedt. 1912</ref> Utvalget brukte så juli måned til å utarbeide de svenske vilkårene for unionens oppløsning.

Den 25. juli framla de sin innstilling, at Sverige skulle gå i forhandlinger med Norge om unionsoppløsning. Blant kravene var folkeavstemning fra Norges side, og [[demilitarisert sone]] på begge sider av grensen, hvilket betydde at alle moderne festninger på norsk side, da [[Ørje-fortene]], [[Urskog fort]] og moderne påbygg på [[Kongsvinger festning]] og [[Fredriksten festning]], måtte avvikles.<ref>Sal. Konv. B. XVIII, side 210</ref>

Forslaget gikk rett gjennom Riksdagen den 28. juli. Dette medførte at Ramstedts regjering ble tvunget til å gå av. Den 3. august gikk Ramstedt av. Ny regjering ble ledet av Lundeberg, med Ramstedt som justisråd. Christian Lundeberg var et valg ikke uten betydning. Han hadde vært en av de sterkeste kritikerne av utenriksminister Lagerheims samarbeidsmetode.<ref>Sal. Konv., B. XVI, side 80</ref>