Redigerer Karloman, sønn av Pipin den yngre (avsnitt)

=== Brødrestrid ===
Karlomans tid som samkonge var kort og besværlig. Brødrene delte besittelsen av [[Aquitaine]], som straks brøt ut i opprør ved Pipins død, ledet av Hunald II, sønn av hertug Waiofar. Da Karl den store ledet sin hær nedover i 769 for å slå ned opprøret, ledet Karloman sin egen hær med samme formål. Brødrene møttes ved [[Moncontour]], i nærheten av [[Poitiers]], men de havnet i konfrontasjon med hverandre og klarte ikke å komme til enighet, og Karloman valgte trekke seg tilbake fra Aquitaine.<ref>Collins, Roger (2010): [https://books.google.no/books?id=ZukcBQAAQBAJ&pg=PA280&lpg=PA280&dq=Carloman+%2B+Moncontour,+near+Poitiers&source=bl&ots=MlMHaQG9RK&sig=S-e-qzTTOAUGYfHBsi_nBC5XMys&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwibxrPChJraAhULDywKHYWWCPAQ6AEINTAC#v=onepage&q=Carloman%20%2B%20Moncontour%2C%20near%20Poitiers&f=false ''Early Medieval Europe, 300-1000''], Palgrave, 3. utg., s. 280</ref>

Dette, har det blitt antydet, var et forsøk på underminere Karls makt og autoritet ettersom opprøret var trussel mot Karl den store, men da broren knuste opprøret og hadde Karlomans oppførsel gjort skade på hans omdømme blant frankerne.<ref>McKitterick, Rosamond (1983): ''The Frankish Kingdoms under the Carolingians'', Longman, s. 64</ref> Forholdet mellom brødrene ble ytterligere dårlig, og det krevde megling og mellomkomst av deres mor Bertrada, skjønt det synes som om hun foretrakk Karl framfor Karloman og kom til bo sammen med Karl i sin enkestand..<ref>Chamberlin, Russell (2004): ''The Emperor Charlemagne''</ref><ref>Lewis, David Levering (2008): ''God's Crucible: Islam and the Making of Europe, 570 to 1215''. New York: W.W. Norton. ISBN 9780393064728. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/172521784 172521784]</ref>

[[Fil:Denier sous Carloman Ier.jpg|thumb|Denier preget av Karloman.]]
I 770 forsøkte moren Bertrada en rekke diplomatiske tiltak for å omringe Karloman. Karl den store hadde giftet seg med Desiderata, datter av langobardiske kong Desiderius i nordlige Italia, noe som opprettet en allianse mellom Karl og Desiderius. Bertrada sikret også for Karl vennskapet med Tassilo, hertug av Bayern, nevø av Pipin. Hun forsøkte også å sikre pavens støtte for ekteskapet med Desiderata ved å få Desiderius til avsi italienske områder til Roma og som paven gjorde krav på. Selv om pave Stefan III forble fiendtlig innstilt til en allianse mellom frankerne og langobardene i teorien, men i virkeligheten var han dypt motstridende mellom trusselen som langobardene var for ham og sjansen til å få fjernet den anti-langobardiske Christophorus, primicerius, leder av administrasjonen og en dominerende maktfigur ved pavens hoff. Hans sønn Sergius hadde konroll over pavens finansier.<ref>Mann, Horace K. (1903): ''The Lives of the Popes in the Early Middle Ages, Vol. I: The Popes Under the Lombard Rule, Part 2'', s. 362-367</ref><ref>Davis, Raymond, red. (1992): ''The Lives of the Eighth-century Popes: Liber Pontificalis, 715-817 AD'', Liverpool University Press, s. 102–103, n.76; Chamberlin, Russell (2004): ''The Emperor Charlemagne'', s. 64–65;Rosamond (1983): ''The Frankish Kingdoms under the Carolingians'', s. 64–65; Collins, Roger (2010): ''Early Medieval Europe, 300-1000'', s. 279</ref>

Disse politiske manøvreringene var svært gunstige for frankerne generelt, men skapte alvorlige trusler mot Karlomans posisjon. Han hadde blitt etterlatt uten allierte: han forsøkte å benytte seg av sin brors allianse med langobardene for fremme sin egen agenda i Roma, tilbød sin støtte mot langobardene pave Stefan III og gikk inn i hemmelige forhandlinger med Christophorus, som hadde blitt etterlatt isolert etter den frankisk-langobardiske allianse. Primicerius Christophorus, kanskje den mest hensynsløse politiske aktør i perioden, hadde først støttet seg på langobardenes støtte, men hadde deretter snudd og fikk Desiderius' fremste representant i Roma, presten Waldipert, blindet. Da Karl den store i 770 inngikk ekteskap med Desiderius' datter hadde Christophorus grunn til å frykte langobardenes hevn. Desiderius sørget å få Christophorus ryddet av veien ved å få stukket øynene ut på ham, til tross for støtte fra Karlomans sendebud Dodo.<ref>Garver, Valerie L.; Phelan, Owen M.; Phelan, Owen Michael (2016): [https://books.google.no/books?id=bcnsCwAAQBAJ&pg=PA51&lpg=PA51&dq=Desiderius+%2B+Christophorus&source=bl&ots=btimA3UH0w&sig=V-d7sHH0EeCoFP-o5odOWKmHZJU&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiy_92ti5raAhVDECwKHdPKAMIQ6AEIMDAB#v=onepage&q=Desiderius%20%2B%20Christophorus&f=false ''Rome and Religion in the Medieval World: Studies in Honor of Thomas F.X. Noble''], Routledge, s. 51</ref> Det endret den politiske situasjonen og Stefan III ga sin støtte til Karl den store og langobardene. Karlomans posisjon likevel ble reddet ved at Karl brått og uventet sa fra seg sin langobardiske hustru etter kun et år og sendte henne fra seg. Desiderius, som fikk sin avviste datter tilbake, ble rasende og ydmyket, og det synes som om han da forsøkte å inngå en ny allianse med Karloman i opposisjon til Karl og pavedømmet, som grep muligheten til å erklære sin opposisjon mot langobardene.<ref name="McKitterick_65">McKitterick, Rosamond (1983): ''The Frankish Kingdoms under the Carolingians'', s. 65</ref>