Redigerer Karl VII av Frankrike (avsnitt)

== Senere år ==
Slutten på Karls regjeringstid var preget av konflikten med hans sønn og arving, Ludvig. Ludvig ønsket reell makt mens han ennå var dauphin, noe Karl nektet å gi ham. Ludvig konspirerte mot faren, og la seg dessuten ut med farens elskerinne [[Agnès Sorel]]. I [[1446]] ble Ludvig forvist til [[Dauphinoise]]. I [[1456]] søkte han tilflukt hos hertug [[Filip III av Burgund]].

I 1458 ble Karl syk og sendte bud på dauphinen, som nektet å komme og isteden begynte å forberede seg på farens død. Tross stadig forverret helse levde Karl ytterligere to år. Mot slutten hadde han helt mistet forstanden og var overbevist om at alle rundt ham sto i ledtog med dauphinen. Han var ikke lenger i stand til å spise, og døde til slutt den [[22. juli]] [[1461]]. På vei til gravstedet hans i Saint Denis, stoppet gravfølget i la Croix aux Fiens fordi [[salt]]målerne nektet å frakte ham videre før de hadde fått utbetalt de ti pariserpundene de mente de hadde krav på. De satte fra seg båren midt i veien, og borgerne i la Croix innså til sist at de kanskje fikk overta frakten. Da lovet imidlertid hoffstallmesteren saltmålerne betaling av sin egen lomme, og gravfølget fortsatte mot Saint Denis, dit man kom frem nærmere kl åtte om kvelden. Like etter begravelsen begynte hoffstallmesteren og de lokale [[munk]]ene å krangle om riksskrudet som dekket den døde.<ref> Huizinga, Johan (2004): ''Middelalderens høst'', forlaget Aschehoug, Oslo, ISBN 82-03-18217-8, s. 68-69</ref>

Ved hans død var Frankrike for første gang siden [[karolingerne]] et virkelig samlet rike. Han ga landet en stående hær og søkte å fremme økonomisk vekst. Han ble likefullt først og fremst husket som [[Jeanne d’Arc]]s «dauphin».