Redigerer Karl Poppers filosofi (avsnitt)

== Erkjennelsesteori ==
Et av Poppers viktigste bidrag var løsningen av «induksjonsproblemet» («[[David Hume|Humes]] problem»), altså av spørsmålet «om og når [[induksjon (filosofi)|induktive]] slutninger [dvs. slutninger fra observasjon til teori] er gyldige» i vitenskapen. Poppers svar er enkelt og greit: «nei» (på ''om''-spørsmålet) og «aldri» (på ''når''-spørsmålet).<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], kap.&nbsp;1; [[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;1)</ref> Men mens Hume og mange andre filosofer etter ham hadde trukket den pessimistiske konklusjonen at objektiv kunnskap derfor må være umulig, viste Popper at objektiv kunnskap også kan finnes uten induksjon. Det er bare slik at kunnskap aldri er ''sikker''.

Popper inntok dermed en [[erkjennelsesteori|erkjennelsesteoretisk]] posisjon som er kjent som ''[[fallibilisme]]'': All kunnskap er provisorisk og feilbar; sikker viten eksisterer ikke; det er prinsipielt umulig å gi endelige og uomtvistelige [[begrunnelse]]r, [[bevis (vitenskap)|bevis]] eller [[rettferdiggjørelse]]r for en påstand.<ref>Logikk og matematikk representerer unntak (ifølge Popper og de fleste andre fallibilister)</ref> Likevel er det mulig å oppnå kunnskapsøkning og fremskritt: Man kan avdekke feiltagelser og dermed erstatte gamle oppfatninger med nye og ''bedre'' oppfatninger. Ved å forsvare fallibilismen som en rasjonalistisk posisjon, viste Popper altså at umuligheten av induksjon ikke trenger å føre til [[nihilisme]], [[relativisme]] eller [[skeptisisme]].

Så hvis kunnskap ikke akkumuleres via induksjon (f.eks. via generalisering av sanseinntrykk), hvor kommer den fra&nbsp;da? Popper svarte at kunnskap akkumuleres ved at mennesker – bevisst eller ubevisst – finner på «forklaringsforsøk», som de så tester mot verdenen. Disse to trinnene er grunnleggende forskjellige. Å&nbsp;finne på mulige forklaringer på overraskende iakttagelser, er en kreativ prosess. Det fins ingen oppskrift på hvordan slike forklaringer skal eller kan genereres.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn.&nbsp;2)</ref> Det er bare i det andre trinnet, i testingen, at forklaringen blir realitetsprøvd. Er en nyoppfunnet forklaring dårligere enn den forrige, blir den forkastet. Hjernen lager og forkaster slike forklaringer hele tiden, ofte uten at vi blir oss bevisst over dette.

Popper mente dermed at «hverdagserkjennelsen» foregår etter nøyaktig samme måte som vitenskapelig erkjennelse, om enn mindre formalisert.<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']], App. 1)</ref> Forskere kaller sine forklaringsforsøk for ''hypotese'', men det er ifølge Popper ingen vesensforskjell mellom en vitenskapelig hypotese om en naturlov og en hverdagsforklaring på en overraskende iakttagelse. All hypotesedannelse begynner med en overraskelse, med en iakttagelse som er uforklarlig ifølge våre tidligere antagelser, og som krever en revidering av våre antagelser.

Popper illustrerte dette synet på erkjennelse med at man søker etter noe med en lyskaster i mørket: Man må aktivt oppsøke og lyse opp uundersøkte områder, for å finne det man leter etter. Induktivismen beskriver han som en bøtte: Bøtta fylles passivt med erkjennelse fra omgivelsene. Popper anså denne «bøtte-teorien» som feilaktig og mente at erkjennelse er en ''kreativ'' prosess, der man ''aktivt'' (men ikke nødvendigvis bevisst) fravrister verden svar.<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']], App. 1)</ref>

Enhver iakttagelse er en iakttagelse ''av noe''. Og vi lager bare forklaringer på ting vi stusser over, dvs. på iakttagelser som kolliderer med en eller annen forventning. Derfor mente Popper at enhver iakttagelse er [[teoriladethet|teoriladet]]. Teoriene vi lager er basert på iakttagelser, men disse iakttagelsene har vi bare gjort fordi vi hadde noen eldre «teorier» (antagelser, forventninger). Denne prosessen går tilbake i tid uten noen klar begynnelse. I&nbsp;hans egne ord:
::«Når [en] hypotese [...] tilbakevises av våre iakttagelser, så må vi se oss rundt etter en ny hypotese. Den nye hypotesen vil i så fall komme etter iakttagelsene som medførte falsifiseringen eller forkastelsen av den gamle hypotesen. Men det som gjorde iakttagelsene interessant eller relevant, og det som var hele foranledningen til at vi i det hele tatt valgte å iaktta, var den tidligere [...] hypotesen. På denne måten trer vitenskap tydelig frem som den direkte fortsettelsen av de før-vitenskapelige reparaturarbeidene på forventningshorisonten vår. Vitenskap begynner aldri fra scratch; den kan aldri anses som fri for antagelser. Ved ethvert tidspunkt forutsetter den nemlig en forventningshorisont – så å si gårsdagens forventningshorisont. Dagens vitenskap er bygget på gårsdagens vitenskap [...]; og gårsdagens vitenskap baserer seg i sin tur på vitenskapen fra i forgårs. De eldste vitenskapelige teoriene er bygget på før-vitenskapelige myter, og disse i sin tur på enda eldre forventninger. [[Ontogeni|Ontogenetisk]] sett (dvs. sett ut fra enkeltindividets utvikling) kommer vi på denne måten tilbake til forventningene til et nyfødt barn. [[Fylogeni|Fylogenetisk]] sett (sett ut fra artenes [...] evolusjon) kommer vi til forventningene til [[encellede organismer]].»<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']], App.&nbsp;1, avsn.&nbsp;IV, linjeskift utelatt)</ref>

Denne innsikten ledet Popper til å formulere en [[evolusjonær erkjennelsesteori]]:<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']]). Selve begrepet ble preget av [[Donald T. Campbell]] i hans bidrag til ''[[#s74|The Philosophy of Karl Popper]]''</ref> Popper forstod at erkjennelse foregår på en måte som er parallell til (og på visse måter sågar en direkte fortsettelse av) [[evolusjon]] ved [[naturlig seleksjon]] – nemlig ved [[prøving og feiling]].<ref>Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;1; [[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;3 og 7; [[#oun|''Open Universe'']], Add.&nbsp;1)</ref> Nye antagelser blir til ved spontante innfall og prøves ut i verden; suksessrike antagelser overlever, mens feilaktige antagelser blir eliminert. (Evolusjonens parallell er: Nye [[gen]]er blir til ved spontane [[mutasjon]]er og prøves ut i verden; fordelaktige gener føres videre, mens ufordelaktige gener dør ut.) Popper omtalte derfor biologiske [[tilpasning (evolusjon)|tilpasninger]] (øyet, øret, hånden, fordøyelsessystemet osv.) som en form for kunnskap.<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;2, 3, og 8; [[#wpr|''World of Propensities'']], kap.&nbsp;2; ''[[#alp|''Leben'']], kap.&nbsp;5/4 i den ty./en. utg.)</ref> Med det mente han f.eks. at vi er født med en «forventning» om å bli utsatt for [[lys]] med [[bølgelengde]]r mellom 400 og 700&nbsp;[[nanometer]] (i&nbsp;motsatt tilfelle vil ikke øynene våre gjøre nytte for seg). Blomster er «født» med en «forventning» om at det blir vår etter vinteren (i&nbsp;motsatt tilfelle vil knoppene fryse ihjel). Hvis disse forventningene blir falsifisert av verden, dør vanligvis organismen.<ref>Popper (''[[#alp|''Leben'']], kap.&nbsp;4/3 i den ty./en. utg.)</ref>

På dette punkt ga Popper honnør til [[Immanuel Kant|Kant]] for tesen om [[a&nbsp;priori]] kunnskap:<ref>Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;1; [[#okn|''Objective Knowledge'']], kap. 1 og 2; ''[[#alp|''Leben'']], kap.&nbsp;5/4 i den ty./en. utg.)</ref> Kant hadde rett i at vi blir født med kunnskap som går forut for ''våre egne'' erfaringer. Men denne kunnskapen går ikke forut for ''enhver'' erfaring (den er jo et resultat av millionvis av generasjoners evolusjon). For det andre er ikke denne kunnskapen nødvendigvis sann – vi er ikke født med a&nbsp;priori ''sannheter'', men med a&nbsp;priori ''hypoteser''. (Ved en klimaendring vil f.eks. trær med for tidlig eller for sen knoppskyting oppleve at deres medfødte «kunnskap» var usann.)

Popper påpekte imidlertid en vesensforskjell mellom evolvert «kunnskap» og menneskelig kunnskap: Vi kan (og bør!) «la teoriene våre dø i vårt sted», som han formulerte det.<ref>f.eks. Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;1; [[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;3 og 6; [[#mfr|''Myth'']], kap.&nbsp;1)</ref> Det han mente med dette, er at vi kan teste og kritisere våre teorier ''før'' vi setter dem ut i livet. Det første skrittet er selvkritikk: Vi kan stille kritiske spørsmål til våre egne ideer og «forhåndsteste» dem gjennom [[tankeeksperiment]]er. Enda viktigere er imidlertid at vi kan dele våre ideer med andre. Ved å offentliggjøre teoriene våre, kan flere være med på å lete etter tenkefeil, svakheter og forbedringsmuligheter. Jo flere som involveres i å teste og kritisere teoriene, desto lettere vil det være å oppdage feil i forkant av deres anvendelse, og desto lettere kan teoriene forbedres. Teoriene vil på denne måten begynne å «leve sine egne liv», uavhengig av opphavspersonen – subjektive tanker blir til ''objektiv kunnskap''. Bare ved å bli delt, kan kunnskap akkumuleres. Og bare ved å tillate kritikk av eksisterende kunnskap, kan den forbedres. Det er denne prosessen som ifølge Popper kjennetegner vitenskapen som prosess, og som forklarer ''kunnskapens vekst''.