Redigerer Karl Martell (avsnitt)

=== Borgerkrigen 715&ndash;718 ===
Adelen i Neustria utropte en [[Ragenfrid]] i [[715]] til [[major domus|rikshovmester]] på vegne av, og tydeligvis med støtte av, [[Dagobert III]], den unge kongen som hadde lovlig autoritet til å velge en rikshovmester, selv om [[merovingere|merovingerdynastiet]] på denne tiden hadde mistet det meste av kongelig makt.

Austrasierne skulle ikke støtte en kvinne og hennes unge gutt lenge. Før slutten av året, hadde Karl Martell flyktet fra fengsel og blitt utropt til rikshovmester av adelen i det kongedømmet. Neustrierne hadde angrepet Austrasia og adelen ventet på en sterk mann til å lede dem mot sine invaderende landsmenn. Dagobert døde samme år, og neustrierne utropte [[Chilperik II]] som konge uten støtte fra resten av det frankiske folket.

Sammen ledet Chilperik og Ragenfrid en hær inn i Austrasia i [[716]]. Neustrierne allierte seg med en annen invasjonsstyrke under [[Radbod, frisernes konge]], og møtte Karl i et slag nær Köln som fremdeles ble holdt av Plektrude. Karl hadde lite tid til å samle mennene sine, eller forberede seg, og resultatet ble hans eneste nederlag i hele hans liv. Chilperik og Ragenfrid seiret, og Karl flyktet til fjellene i [[Eifel]]. Karl flyktet fra slagmarken så snart han innså at han ikke hadde nok tid eller menn til å forberede slaget og ikke hadde sjanse til å vinne. Kongen og hans rikshovmester vendte seg så for å beleire deres andre rival i byen og tok den, formuen og Chilperik som konge og Ragenfrid som rikshovmester mottok anerkjennelse. Plektrude overgav seg på vegne av Teodobald.

Ved dette tidspunktet vendte hendelsene til Karls fordel. Han gjorde de nødvendige forberedelsene og angrep den triumferende hæren nær [[Malmedy|Malmédy]] idet den vendte tilbake til sin egen provins. I [[slaget ved Ambléve]] ble den tidligere seirende hæren omringet og måtte flykte. Heretter var praktisk talt Karl ubeseiret til han døde. Etter at han seiret skal det merkes at han til tross for at hans nevø hadde blitt utropt til arving i Karls sted og barnets bestemor, Karls stemor, hadde fengslet ham i sitt navn, lot han dem leve og behandlet dem med vennlighet. En sjeldenhet i middelalderen, hvor nåde mot tidligere rivaler var sjelden.

Våren [[717]] vendte Karl tilbake til Neustria med en hær og bekreftet sin overlegenhet med en seier ved [[Vincy]], nær [[Cambrai]]. Han forfulgte den flyktende kongen og rikshovmesteren til [[Paris]] før han vendte tilbake for å ta seg av Plektrude og Köln. Han tok byen og spredte hennes tilhengere. Etter denne suksessen utropte han [[Klotar IV]] til konge i Austrasia i opposisjon til Chilperik og avsatte [[erkebiskop av Reims|erkebiskopen av Reims]], [[Rigobert]], og erstattet ham med [[Milo, erkebiskop av Reims|Milo]].

Etter å ha underlagt seg hele Austrasia, marsjerte han mot Radbod og trengte ham tilbake til hans territorium. Han fremtvang til og med avståelsen av [[Vest-Friesland]] (senere [[Nederland]]). Han sendte også [[saksere|sakserne]] tilbake over [[Weser]] og sikret dermed sine rikers grenser, selvsagt i kongens navn.

Men Karl hadde absolutt makt, mer enn noen annen tidligere rikshovmester, selv om han aldri brydde seg med titler. Det gjorde derimot hans sønn som til slutt spurte [[pave]]n «hvem bør være konge, han som har tittelen eller han som har makten?» Paven som var svært avhengig av frankiske hærer for å beholde sin uavhengighet fra [[Langobarder|langobardene]] og [[Østromerriket]] (den bysantinske keiseren regnet seg fremdeles som den eneste legitime «romerske» keiseren, og dermed som hesrker over alle provinsene i det antikke riket, enten de anerkjente det eller ikke), erklærte «han som hadde makten» og kronet dermed Pipin.

Tiår senere, i [[800]], ble [[Pipin den yngre|Pipins]] sønn, [[Karl den store]], kronet til keiser av paven, og utvidet dermed ytterligere «han som hadde makten»-prinsippet ved å fjerne legitimiteten til de bysantinske keiserne på Den italienske halvøya (som da hadde skrumpet inn til [[Puglia|Apulia]] og [[Calabria]]) og antikkens romerske Gallia, inkludert de iberiske utpostene Karl den store etablerte i ''[[Marca Hispanica]]'' på den andre siden av [[Pyreneene]] som i dag utgjør [[Catalonia]].

Selv om den bysantinske keiseren krevde autoritet over hele det gamle [[Romerriket]] som den legitime «romerske» keiser, og etter loven kan dette ha vært sant, var det ikke realiteten. Hoveddelen av [[Vestromerriket]] var under karolingernes styre, den bysantinske keiseren hadde nesten ikke autoritet i vest siden det [[6. århundre]], selv om Karl den store foretrakk å unngå et åpent brudd med [[Konstantinopel]].

Det som skjedde var fødselen av en institusjon som var unik i historien: [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon]]. [[Voltaire]] latterliggjorde dets terminologi, og sa at det hellige romerske riket var «hverken hellig, eller romersk, eller et rike». Men til tross for dette, utgjorde det en enorm politisk makt på den tiden, særlig under [[ludolfinger-dynastiet|ludolfingerne]] og [[salier-dynastiet|salierne]] og i mindre grad [[Huset Hohenstaufen|Hohenstaufen]]. Det varte til [[1806]]. Selv om hans barnebarn ble dets første keiser, ble «riket» stort sett født under styret til Karl Martell.

I [[718]] svarte Chilperik på Karls nye makt med å alliere seg med [[Odo den store]], [[hertug av Aquitaine]] som hadde gjort seg uavhengig under borgerkrigen i 715, men ble igjen beseiret, denne gang ved [[Soissons]], av Karl. Kongen flyktet sammen med sin allierte hertug til området sør for [[Loire]] og Ragenfrid flyktet til [[Angers]]. Snart døde Klotar IV og Odo gav opp Chilperik. I bytte mot anerkjennelse av hans kongestatus over alle frankerne, overgav kongen sitt kongedømme og rikshovmesterembetet til Karl over alle kongedømmene.