Redigerer Karl I av England (avsnitt)

== Regjering uten parlament ==

I januar [[1629]] åpnet Karl I andre sesjon for parlamentet som hadde blitt prorogert, det vil si befalt å ta pause, i juni 1628. Han mente at det fantes en konspirasjon mot ham, blant annet på grunn av mordet på Buckingham i august 1628, og omtalte underhuset som «oppviglersk». Samtidig begynte medlemmer av underhuset å komme med kritikk på grunn av Rollesaken. Rolle var et parlamentsmedlem som hadde fått sine eiendeler konfiskert av kronen fordi han nektet å betale tonnage og poundage. Mange av parlamentsmedlemmene mente at dette var et brudd på ''[[Petition of Right]]'', deres privilegium som gav immunitet fra arrestasjon, ettersom de tolket det dithen at privilegiet også omfattet eiendeler. Da kongen i mars 1629 bad parlamentet om å ta pause ble ''speaker'', [[John Finch]], holdt fast i stolen av parlementsmedlemmer mens tre resolusjoner mot Karl I ble lest opp. Den siste av disse erklærte at enhver som betalte tonnage eller poundage som ikke var godkjent av Parlamentet ville «bli regnet som en forræder mot Englands friheter, og en fiende av disse». Resolusjonen ble ikke formelt vedtatt, men mange medlemmer uttrykte sin støtte. Det må påpekes at en rekke medlemmer måtte holdes igjen i salen; det var altså ikke en enhetlig motstand mot kongen i underhuset. Da medlemmene senere vedtok lover som ikke passet kongen, oppløste han Parlamentet. 

Karl I bestemte seg for å ikke være avhengig av Parlamentet for videre økonomisk støtte. Han inngikk fredsavtaler med Frankrike og Spania. De neste elleve årene styrte han uten et parlament, en periode som er kjent som ''Elleveårstyranniet'' eller ''Det personlige styre''. Hans styre uten parlament var lovlig, men presset det kongelige prerogativ til det ytterste. Tidligere ville dette ikke vært så spesielt å gjøre noe slikt, men ut i det [[17. århundre]] ble det av mange sett som en innføring av [[enevelde]]. 

[[Fil:Charlesx3.JPG|thumb|Maleriet ''Charles I, King of England, from Three Angles'' ble malt av Anthonis van Dyck for at [[Gian Lorenzo Bernini|Bernini]] skulle kunne hugge ut en marmorbyste av kongen]]
Kongen måtte finne nye måter å fylle skattkammeret på. Han fant frem en statutt fra [[føydalisme|føydaltiden]], ''The Distraint of Knighthood'' fra [[1278]], som krevde at alle som tjente mer enn 40 pund måtte være til stede ved kroninger slik at de kunne slutte seg til kongens hær som riddere. På dette grunnlaget bøtela han alle som ikke hadde vært til stede under kroningen i 1626 og som hadde den nødvendige inntekt. Han gjeninnførte også føydalskatten [[skipspenger]], noe som var enda mindre populært. I [[1634]] ble den innført i fredstid, til tross for at [[Edvard I av England|Edvard I]] og [[Edvard III av England|Edvard III]] hadde forbudt slik skattlegging utenfor krigstid. Det første dekretet førte ikke til særlig kraftig opposisjon, men da kongen gjorde det samme igjen i [[1635]], kom det kraftigere protester. Neste år krevde han igjen skatten, og gjorde det da klart at han hadde avskaffet det gamle forbudet mot å kreve inn skipspenger i fredstid. Konstitusjonelt var dette problematisk: Kongen kunne ikke skrive ut skatter uten parlamentets godkjenning, og valgte derfor å bruke en gammel lov. Dette hadde han rett til, men så fort han begynte å endre den for å utvide mulighetene til også å kreve inn skatt i fredstid, skulle han hatt et parlamentsvedtak bak dette. Skipspengene førte til sterk opposisjon, spesielt blant de rikeste, men det var forsøket på å presse gjennom bruken av en revidert [[Den anglikanske kirke|angelikansk]] bønnebok i [[Skottland]] som førte til slutten på det personlige styre i [[1640]].