Redigerer Kalvinisme (avsnitt)

==Grunnleggende beskrivelse==

Kalvinismen har flere forskjellige retninger, som har en del innbyrdes forskjeller. Man kan ikke finne alle sider ved kalvinistisk tro i Calvins verker, mye kommer fra andre teologer. Blant de mest innflytelsesrike utover de som er nevnt ovenfor finner man Calvins etterfølger [[Theodore Beza]], den nederlandske teologen [[Franciscus Gomarus]], grunnleggeren av [[Den presbyterianske kirke]] [[John Knox]]. Man finner også senere innflytelse, fra den engelske [[baptisme|baptisten]] [[John Bunyan]], den amerikanske predikanten [[Jonathan Edwards (predikant)|Jonathan Edwards]] og den [[neo-ortodoksi|neo-ortodokse]] teologen [[Karl Barth]]. 

Et sentralt element i kalvinismen, som skiller den fra andre retninger, er dens unike [[soteriologi]], det vil si lære om [[frelse (kristendom)|frelse]]. Den fremhever at mennesket er ute av stand til å gjøre noe som helst for å oppnå frelse, og at [[Gud]] alene er initiativtager på ethvert stadium av menneskets frelse, inkludert å tro og omvende seg. Denne doktrinen ble definitivt formulert ved [[synoden i Dort]] ([[1618]]&ndash;[[1619]]), men kalvinister vil naturligvis si at denne læren har eksistert siden Bibelens grunnleggelse. [[Synoden i Dort]] avviste samtidig den alternative, og på mange måter motsatte oppfatningen kjent som [[arminianisme]]. Kalvinismen står altså for et [[monergisme|monergistisk]] frelsessyn, som er det motsatte av det [[synergisme|synergistiske]] frelsessynet. Monergismen forkynner at Gud alene frelser og bevarer et menneske, og at ingen mennesker kan innvirke på sin egen frelse. Grunnen til at menneske omvender seg og tror, er at Faderen drar ham (Joh 6:65).

Kalvinismen har noen ganger blitt kalt ''augustinianisme'', fordi sentrale poenger i soteriologien ble formulert av [[Augustin av Hippo]] i hans disputt med [[Pelagius]]. I motsetningen til den frie vilje som det ble argumentert for av [[Charles Finney]] og andre dissentere (som ofte ble kalt pelagianere eller semi-pelagianere) la kalvinismen sterk vekt på den vedvarende godhet i skapelsen kombinert med menneskets absolutte fall og sivilisasjons ødeleggelse gjennom synd. Den ser derfor frelse som en ny skapelseshandling foretatt av Gud fremfor som noe som enkelte som blir frelst oppnår.