Redigerer Kalmarunionen (avsnitt)

==Krigen mot Albrekt==
Albrekt av Mecklenburg hadde fått sin status som svensk konge sterkt svekket over tid. I et forsøk på å styrke sin stilling plasserte han tyskere som [[lensherre]]r og [[fogd]]er i viktige områder i stedet for svenske adelsmenn. En av de største og mektigste mennene i Sverige, [[Bo Jonsson (Grip)|Bo Jonsson]], hadde støttet Albrekt og gjort stor motstand mot Folkungeætten i håp om at Albrekt ville være i stand til å gjenerobre Skåne fra danskekongen Valdemar Atterdag. Bo Jonsson var ikke bare riksdrots, men også rikets største landeier. I april 1384 var han på vei til Skåne for å delta i gjenerobringen av landene, men da han ankom [[Vadstena]], avbrøt han marsjen mot Skåne og gjorde i stedet opp sitt testamente. Der forklarte han at hans siste ønske var at alt hans land i Finland og Sverige skulle bli styrt av åtte utvalgte stormenn. På denne måten kunne han hindre kong Albrekt i å skaffe seg kontrollen over landene hans. Også Bo Jonssons [[mecklenburg]]ske kone og alle hans barn ble hindret i å styre landområdene han etterlot seg. Forholdet mellom Bo Jonsson og kong Albrekt i de senere årene er ikke kjent, men det er sannsynlig at riksdrosten mislikte kongens mislykkede forsøk på å erobre Skåne. Da Bo Jonsson døde i august 1386 og hans testamente ble kjent, prøvde den svenske kongen å erklære seg som formynder for Bo Jonssons kone og barn. Dette var et forsøk på å omgå testamentet for å skaffe seg kontroll over familiens landområder. Den politiske krisen som dette utløste, var hovedårsaken til at mesteparten av den svenske adelen nå snudde ryggen til sin konge og heller erklærte sin støtte og lojalitet til den norske dronning Margrete I. En del av adelen møtte også Olav Håkonsson og Margrete sommeren 1387 i Skåne.<ref>Carlsson (1945), s. 42–48</ref> [[Fil:Valdemar Atterdag brandskattar Visby (1882).jpg|thumb|left|Valdemar Atterdag i den svenske byen [[Visby]]. Nasjonalromantisk maleri av Carl Gustaf Hellqvist.|400px]]

Dronning Margrete I hadde vært i [[Ystad]] i Skåne da hennes sønn Olav Håkonsson plutselig ble syk med feber og døde på [[Falsterbohus|Falsterbo slott]] den 3. august 1387. Etter sønnens død sørget Margrete raskt for at hun ble hyllet som Danmarks [[regent]], først ved sin sønns begravelse i [[Lund (by)|Lund]] den 10. august, så ved [[Ringsted]] og ved [[Fyn]]s landsting i [[Odense]], og sannsynligvis også på [[Jylland]]s landsting i [[Viborg]]. Margrete reiste deretter til Norge, hvor hun ble hyllet som Norges regent på et stormannsmøte i [[Oslo]]. Etter besøket i Norge reiste hun til Dalaborg slott i Sverige for å møte Bo Jonssons arvinger. På Dalaborg underskrev den svenske adelen en traktat som ga Margrete rett til tittelen «Sveriges fullmektige og rettmessige kvinne». Den svenske adelen lovet midlertidig å stille alle sine svenske slott til hennes disposisjon og støtte henne militært, slik at hun kunne ta makten fra kong Albrekt.<ref>Carlsson (1945), s. 48–51</ref> Men kong Albrekt satte seg ikke passivt ned da opposisjonen mot ham vokste seg større. Sent på sommeren 1388 dro han til Mecklenburg for å samle en stor styrke av tyske leiesoldater. Med denne hæren vendte han tilbake til Sverige på nyåret 1389 etter å ha gått i land i Kalmar. Allerede høsten 1388 hadde de dansk-svenske styrkene under Margrete I innledet beleiringen av Axevalla hus utenfor byen [[Skara]], mens Albrekts tropper marsjerte gjennom [[Jönköping]] for å komme Axevalla til unnsetning. Albrekts tropper var trolig alle til hest, de var godt utstyrt, og de hadde en erfaren kjerne av stridsdyktig [[kavaleri]]. I februar 1389 møttes Margretes og Albrekts hærer nær landsbyen [[Åsle]] en drøy mil øst for [[Falköping]]. [[Slaget ved Åsle]] ble både en militær og politisk seier for Margrete, siden både Albrekt og hans sønn Erik ble tatt til fange.<ref>Larsson (1997), s. 39–40</ref> Etter slaget kunne de dansk-svenske styrkene raskt ta kontroll over de mecklenburgske slottene, det inkluderte også [[Kalmar slott]].<ref>Larsson (1997), s. 42</ref> Margrete I handlet raskt etter sin store seier og sørget for å skaffe seg en ny tronarving. Ved midtsommer 1389 var det stormannsmøte i [[Helsingborg]], hvor hun presenterte sin nye arving, søsterens dattersønn [[Erik av Pommern]]. Han ble anerkjent som norske arvekonge av de norske utsendingene, men med Margrete som hans formynder så lenge han var mindreårig. Det skulle ta enda noen år før hans stilling i Danmark og Sverige ble sikret. Erik ble valgt til konge av Danmark på landstinget i [[Viborg]] ved nyttår 1396 og deretter til Sveriges konge ved Morasteinen den 23. juli 1396.<ref>Carlsson (1945), s. 58–60</ref>