Redigerer Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft (avsnitt)

===Fysikalsk kjemi og elektrokjemi===

Som et av de to første instituttene ble ''KWI für Physikalische Chemie und Elektrochemie'' åpnet i oktober 1912 med keiser [[Wilhelm II]] til stede. Opprinnelig var [[Walther Nernst]] tiltenkt stillingen som direktør. Men etter han trakk seg, ble [[Fritz Haber]] innsatt etter ønske fra den rike bankier Hans Koppel som dekket en betydelig del av finansieringen. Haber hadde høstet stor anerkjennelse for oppfinnelsen av  [[Haber-Bosch-prosessen]] for produksjon av [[ammoniakk]] som behøvdes både for å lage [[kunstgjødsel]] og [[sprengstoff]]. I den første tiden sto derfor også videreutvikling av denne prosessen i sentrum av forskningen ved instituttet. Samtidig hadde Haber fått i oppdrag direkte fra keiseren å utvikle en akustisk pipe til påvisning av [[metan]] i [[gruve]]r.<ref name=FUhist>Freie Universität, Berlin, [http://www.fu-berlin.de/universitaet/leitbegriffe/gruendungsgeschichte/zukunft_von_anfang_an/standort_mit_geschichte/kwi_phy_chemie.html ''Das Kaiser-Wilhelm-Institut für physikalische Chemie und Elektrochemie'',] {{Wayback|url=http://www.fu-berlin.de/universitaet/leitbegriffe/gruendungsgeschichte/zukunft_von_anfang_an/standort_mit_geschichte/kwi_phy_chemie.html |date=20160125084710 }} kurze Gründungsgeschichte.</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S13651, Fritz Haber.jpg|thumb|upright|[[Fritz Haber]] i [[1905]].]]
Ved starten av [[første verdenskrig]] i august 1914 gikk instituttet aktivt inn i forskning relevant for krigføringen. Dette gjaldt utvikling av nye eksplosiver, beskyttelse mot gassangrep og utvikling av nye giftgasser.<ref name = Renn-KWGhist/> En eksplosjon i laboratoriet i desember samme år tok livet av [[Otto Sackur]].<ref name = Padova/> I april 1915 var Haber selv til stede i det store slaget ved [[Ieper]] og var rådgiver for en enhet som for første gang tok i bruk klorgass på stor skala mot fienden. I hans gruppe inngikk senere nobelprisvinnere som [[James Franck]], [[Hans Geiger]], [[Gustav Hertz]] og [[Otto Hahn]].<ref name="gaskrieg">D. Martinetz, ''Der Gaskrieg 1914-1918'', Bernard & Graefe Verlag, Bonn (1996). ISBN 3-763-75952-2</ref>  I denne perioden ble instituttet kraftig utvidet med et stort antall nye medarbeidere og nye lokaler i nabobygninger. Men Haber fant også tid til mer fredelig forskning sammen med fysikeren [[Max Born]] som resulterte i etableringen av [[Born-Haber-syklus]]en for [[kjemi|kjemiske prosesser]] 1916.  Da [[første verdenskrig]] var slutt høsten 1918, måtte Haber en kort tid forlate Tyskland da han var ettersøkt som krigsforbryter.<ref name="Haber">D. Stoltzenberg, '' Fritz Haber: Chemist, Nobel Laureate, German, Jew'', Chemical Heritage Foundation, Philadelphia (2004). ISBN 0-941901-24-6.</ref> Det var ikke til noe hinder for at han det året fikk nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av [[Haber-Bosch-prosessen]]. Samme år fikk også Max Planck nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av [[Plancks konstant|virkningskvantet]] i [[Plancks strålingslov|strålingsprosesser]].

I årene som fulgte etter krigen startet Haber et mislykket projekt som gikk ut på å utvinne [[gull]] av havvann for å betale en del av de store krigsskadeserstatningene som Tyskland ble pålagt.<ref name = Renn-KWGhist/>  Men det ble lagt større vekt på grunnforskning. Flere nye avdelinger ble opprettet hvorav noen ble utskilt som egne institutt. Etter at [[James Franck]] i 1920 overtok en stilling i [[Göttingen]], ledet [[Rudolf Ladenburg]] en ny avdeling i [[atomfysikk]] hvor også [[Eugene Wigner]] arbeidet.<ref name= 100years>B. Friedrich, D. Hoffmann and J. James, [http://www.fhi-berlin.mpg.de/mp/friedrich/PDFs/ACh-100-Article.pdf ''One Hundred Years of the Fritz Haber Institute'',]</ref> I 1929 oppdaget [[Karl Friedrich Bonhoeffer]] og [[Paul Harteck]] de to [[isomer]]ene [[hydrogen|parahydrogen]] og [[hydrogen|ortohydrogen]].<ref name= 100years/>  Men arbeidet med utvikling av giftgasser fortsatte også. Blant annet ble det forsket på [[kjemisk forbindelse|kjemiske forbindelser]] basert på [[blåsyre]] for bekjempelse av skadedyr. I [[andre verdenskrig]] ble disse videreutviklet av industrikonsernet [[IG Farben]] til [[Zyklon B]] som ble benyttet til massedrap i tyske utryddelsesleirer.

Da [[nazi]]stene overtok makten i Tyskland i 1933, fikk ansatte med jødisk avstamming ikke lenger lov til å forbli ved instituttet. Som direktør nektet Haber å gjennomføre disse oppsigelsene og forlot sin lederpost i protest. Året etter døde han på vei til dagens [[Israel]] og forhåpentligvis en ny, akademisk stilling. Haber hadde håpet at  [[James Franck]] eller [[Otto Hahn]] ville overta som direktør. I stedet satte de nye myndighetene sin mann inn i stillingen, og han fikk gjennomført nazifiseringen. I 1935 overtok kjemikeren [[Peter Adolf Thiessen]] som direktør.<ref name= FUhist/> Da var storparten av tidligere ansatte ikke lenger ved instituttet.  Han prøvde likevel å styrke grunnforskningen ved å starte opp nye aktiviteter [[røntgendiffraksjon|røntgenanalyse]], [[elektronmikroskop]]i og [[teoretisk kjemi]].<ref name= 100years/> Men ved starten av [[andre verdenskrig]] ble forskningen relevant for krigføringen dominerende og instituttet ble berømmet av myndighetene for å være en «nasjonalsosialistisk mønsterbedrift».<ref name = FritzHaber-hist /> Thiessen fortsatte i denne stillingen til krigen nærmet seg slutten i [[1945]]. Da overga han seg til de sovjetiske styrkene sammen med [[Gustav Hertz]] og [[Manfred von Ardenne]].<ref name="Soviet">Z. Zeman and R. Karlsch, ''Urangeheimnisse: Das Erzgebirge im Brennpunkt der Weltpolitik 1933–1960'', Ch. Links Verlag, Berlin (2003). ISBN 3-86153-276-X.</ref> Han ble senere en sentral person ved [[Universitetet i Berlin]] i det nye [[DDR]].<ref name = FritzHaber-hist />