Redigerer Julius Thomsen (avsnitt)

== Forskning ==
[[Fil:Julius Thomsen PAST.png|mini|left|Julius Thomsen i laboratoriet]]
Thomsen fortsatte dog sitt vitenskapelige arbeide. Han utga og kjemiske lærebøker og også mer populære arbeider, som boken ''Vandringer paa Naturvidenskabens Gebet'', utgitt i 1856. I årene 1862-1878 utga han (sammen med broren) ''Tidsskrift for Fysik og Kemi''. I [[koleraepidemien i København 1853|københavnkoleraens år 1853]] utga han (sammen med [[Ludvig August Colding]]): ''Om de sandsynlige Aarsager til Koleraens ulige Styrke i de forskellige dele af København og om Midlerne til at formindske Sygdommens Styrke'', et skrift som vakte stor oppmerksomhet, da [[kolera]] på den tiden var et betydelig helseproblem.

I årene [[1859]]&ndash;[[1866|66]] var han lærer i fysikk ved Den kongelige militære Højskole. Han konstruerte her det såkalte polarisasjonsbatteri, kontinuerlig elektrisk strøm med høy spenning kunne frembringes ved hjelp av et enkelt [[galvanisk element]]; det ble prisbelønnet på flere europeiske utstillinger og fant lang tid anvendelse, blant annet ved Københavns [[telegraf]]vesen.

I 1859-1860 hadde Thomsen vikariert et års tid i kjemi for professor Scharling, i 1864-1865 var han lærer i kjemi ved [[Københavns Universitet]], i 1865 ble han ekstraordinær dosent og endelig i 1866 professor ordinarius i kjemi og bestyrer av universitetets kjemiske laboratorium, et embete han hadde inntil 1901. Først ved denne ansettelse fik han til sin rådighet et passende lokale og øvrige hjelpemidler for de eksperimentelle termokjemiske undersøkelser, som han fortsatte med stor energi i over 20 år. Resultatene ble meddelt i en rekke  avhandlinger, som i årene 1869-1873 fremkom i Videnskabernes Selskabs skrifter og i Poggendorffs ''Annalen der Physik'', fra 1873 i ''Journal für praktische Chemie'' og i ''Berichte der deutschen chemischen Gesellschaft''.

En samlet fremstilling av alle hans termokjemiske avhandlinger utkom i årene 1882-1885 i [[Leipzig]] som et verk i 4 bind med titlen: ''Thermochemische Untersuchungen''. Selv om målinger av de varmefenomener som følger kjemiske prosesser hadde vært utført tidligere og av andre, er Thomsen den som i størst utstrekning og mest systematisk og konsekvent har bearbeidet dette område. Han var også den første, der bevisst har anvendt loven om energiens konstans som grunnprinsipp for [[termokjemi]]en. Verket imponerer ved sitt omfang og sin følgeriktige ordning av stoffet

De 3 første bind gir resultatene av Thomsens planmessige forskning i termokjemisk henseende av alle viktige uorganiske forbindelser og prosesser og preges av nøyaktigheten av de tallrike eksperimentelle data, de inneholder. Thomsen begynte med – liksom hans yngre samtidige, den franske termokjemiker [[Marcellin Berthelot]] – i varmeutviklingen å se et mål for den kjemiske affinitet, en oppfatning som i de fleste tilfeller kun gjelder tilnærmelsesvis og i mange tilfeller slett ikke kan fastholdes. Men mens Berthelot lenge forsvarte sin anskuelse, oppgav Thomsen uforbeholdent denne teorien, da dens uholdbarhet ble åbenbar, hvorved imidlertid en av søylene for hans teoretiske ideer bortfalt.

Men hans termokjemiske arbeider danner, som han selv har uttrykt det, «et betydningsfuldt Materiale, der, afset fra alle Theorier, vil bevare sit Værd som Udgangspunkt for fremtidige Undersøgelser og theoretiske Betragtninger», en påstand som ble bekreftet, idet de termokjemiske data har blitt benyttet ved mange senere undersøkelser og i flere tilfeller har tjent til støtte for nyere teorier, skjønt disse ofte går i en helt annen retning enn dem, som Thomsen selv utledet av sine forsøk. Et særlig interessant avsnitt (i 1. bind av ''Thermochemische Untersuchungen'') er det som handler om den partielle sønderdeling i vannoppløsning. Det var det første fuldstendige eksperimentelle bevis på den av Guldberg og Wåge i 1867 oppstilte teori for den kjemiske massevirkning som har fått stor betydning som grunnlag for den kjemiske likevekts- og bevegelseslære.