Redigerer Jugoslavia (avsnitt)

== Jugoslavia under andre verdenskrig ==
{{Utdypende artikkel|Jugoslavia under andre verdenskrig}}
[[Fil:Fascist occupation of yugoslavia.png|mini|250px|De ulike okkupasjonssonene]]
Klokka 05.15 [[6. april]] [[1941]] angrep tyske, italienske, [[Ungarn|ungarske]] og [[Bulgaria|bulgarske]] styrker Jugoslavia. [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] bombet [[Beograd]] og andre store jugoslaviske byer. [[17. april]] kapitulerte Jugoslavia og skrev under en våpenhvile med Tyskland i Beograd. Dermed endte de elleve dager med motstand mot [[Wehrmacht]]. Mer enn 300&nbsp;000 jugoslaviske offiserer og soldater ble tatt til fange. 

Aksemaktene okkuperte Jugoslavia og delte det opp. [[Den uavhengige staten Kroatia]] ble etablert som en nazistyrt stat og makten ble gitt til de katolske fascistene som ble kjent som [[Ustasja|Ustaše]]. Denne bevegelsen oppstod så tidlig som i [[1929]], men aktivitetene var relativt få fram til 1941. [[Vojvodina]] ble gitt til Ungarn, [[Kosovo]] til det italienske regimet i [[Albania]] og Makedonia ble gitt til Bulgaria. Bosnia-Hercegovina var delt mellom tysk okkupasjon og [[Ustasja|Ustaše]]-regimet. Resten av Serbia og Montenegro fikk formell status som selvstendige stater, men underlagt tysk militær okkupasjon.

Jugoslaver som var motstandere av aksemaktenes okkupasjon organiserte to konkurrerende motstandsbevegelser. De som var tilhengere av kongen og var lojale mot det tidligere kongehuset ble med i [[Tsjetniker|tsjetnik]]gruppen (''Četnici''). De bestod for det meste av nasjonalistiske serbere og ble ledet av [[Draža Mihailović|Draža Mihajlović]]. De som støttet [[kommunisme|kommunistene]] (og dermed var motstandere av kongehuset) ble med i [[partisaner (Jugoslavia)|partisangruppen]], en geriljagruppe ledet av [[Josip Broz Tito|Josip Broz]]. 

Partisanene startet en geriljakampanje som ble den største motstandsbevegelsen i Øst-Europa. Tsjetnikene hadde til å begynne med stor suksess med sine operasjoner og ble støttet av den kongelige regjeringen i eksil og de allierte, men de begynte snart å samarbeide med aksemaktene og kjempe mot partisanene. De alliertes støtte til tsjetnikene opphørte da samarbeidet med aksemaktene ble kjent.

Tyske og italienske styrker svarte på geriljamotstanden med å henrette sivile, ofte ved offentlig henging og ved å gi frie hender til regjeringen i den uavhengige staten Kroatia. Dette førte til store sivile tap i Jugoslavia. Offisielle tall fra Jugoslavia hevder at anslagsvis 1,7 millioner mennesker ble drept; om lag 10&nbsp;prosent av den jugoslaviske befolkningen. Størst var tapene blant serbere i [[Bosnia-Hercegovina|Bosnia]] og [[Kroatia]] og blant minoriteter som [[jøder]] og [[sigøynere]]. Vladimir Žerjavić og Bogoljub Kočović presenterer 1&nbsp;027&nbsp;000 mennesker og det er dette anslaget som er akseptert av FN.<ref>[http://www.hr/darko/etf/bul2.html Research of WWII Casualties]</ref>

Under krigen var de kommunistiske partisanene [[de facto]] ledere av de kommunistkontrollerte områdene, og de organiserte folkelige komiteer som skulle styre som en sivil regjering. Høsten 1941 etablerte partisanene [[Republikken Užice]] i det vestlige Serbia. I november 1941 gjenerobret de tyske styrkene dette området igjen og partisanene flyktet inn mot Bosnia.

[[25. november]] [[1942]] ble [[Antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia]] samlet for første gang i [[Bihać]].  Rådet samlet seg igjen [[29. november]] [[1943]] i Jajce og etablerte grunnlaget for etterkrigsorganiseringen av landet, samtidig som de etablerte en føderasjon. 29. november ble offisielt feiret som «Republikkens dag» etter krigen.

Partisanene klarte å tvinge aksemaktene ut av Serbia i [[1944]], og ut av resten av Jugoslavia i [[1945]]. Den sovjetrussiske [[Den røde armé|røde hær]] støttet dem i erobringen av Beograd og med andre nærliggende områder, men trakk seg ut umiddelbart etter krigens slutt. I mai 1945 møttes partisanene med de allierte styrkene utenfor Jugoslavias grenser, etter at de også tok [[Trieste]] og deler av de østerrikske sørlige provinsene [[Steiermark]] og [[Kärnten]]. Dette var territorier som var dominert av slovenere og kroater. Til tross for dette trakk de seg tilbake i juni samme året.

Vestlige diplomater forsøkte å gjenforene partisanene og de som var lojale mot kongehuset. Dette førte til [[Tito-Šubašić-avtalen]] i juni [[1944]]. Kommunistene lyktes med å lansere Tito som «nasjonal folkehelt» og med å innsette ham som enehersker med tittelen statsminister.