Redigerer Juan Pujol García (avsnitt)

== Andre verdenskrig og dobbeltagent ==

=== Uavhengig spionasje ===
I 1939, under de innledende månedene av andre verdenskrig, bestemte Pujol seg for at han måtte gjøre en innsats «for menneskehetens beste» (og for å motarbeide [[Francisco Franco|Franco]]-regimet) ved å hjelpe Storbritannia, som sammen med sitt imperium nå var Tysklands eneste motstander.

Han forsøkte å få britene interessert ved tre anledninger, blant annet gjennom sin kone (selv om Pujol senere redigerte hennes andel i arbeidet ut av sine memoarer), men de viste ingen interesse for å verve ham. Derfor bestemte han seg for å etablere seg som tysk agent på egenhånd før han kontaktet britene igjen for å tilby sine tjenester som dobbeltagent.

Pujol skapte seg en identitet som en fanatisk pro-nazistisk, spansk offentlig tjenestemann som kunne reise til London på offisielt oppdrag; han fikk også et falskt spansk [[Pass|diplomatpass]] ved å lure en typograf til å tro at han arbeidet for den spanske ambassaden i [[Lisboa]].'''<ref name="Seaman46">Seaman (2004). p. [https://books.google.com/books?id=6CAPU9Ln3RYC&pg=PA46 p. 46].</ref>''' Han kontaktet Friedrich Knappe-Ratey, en agent for det tyske [[Abwehr]] (den militære kontraspionasjen) i Madrid, med kodenavn «Frederico».<ref name="Haufler90">Haufler (2011) p. [https://books.google.com/books?id=V-Ql7Iok22wC&lpg=PA90 p. 90] «…code-named Fredrico but whose real name was Friedrich Knappe-Ratey»</ref> Abwehr bedømte Pujol som ekte vare og ga ham et lynkurs i spionasje (inkludert kodeskrift), en flaske med usynlig blekk, en kodebook og 600 dollar til dekning av utgifter. Hans instruksjoner var å flytte til Storbritannia og rekruttere et nettverk av agenter der.

Han flyttet i stedet til Lisboa, og ved hjelp av en turistguide for Storbritannia, oppslagsverk og tidsskrifter fra Lisboas offentlige bibliotek samt det han så i filmavisen, laget han tilsynelatende troverdige rapporter som utga seg å komme fra London. Han forega at han jevnlig reiste omkring i Storbritannia og presenterte sine reiseutgifter basert på priser fra en rutebok for den britiske jernbanen. En lite problem var at han ikke forstod det tolvtallsbaserte brøksystemet den britiske valutaen ble inndelt i,<ref>{{Kilde bok|url=https://books.google.com/books?id=dBhrEFWA0MgC|tittel=Operation Fortitude|etternavn=Levine|fornavn=Joshua|utgiver=HarperCollins UK|isbn=978-0-00-741324-9}}</ref> uttrykt i pund, shilling og pence, og han var ikke i stand til å oppgi sine utgifter nøyaktig. I stedet ga han et overslag og sa at han ville sende totalen senere.<ref name="MarkSeaman59">Seaman (2004). [https://books.google.com/books?id=Ut5y5vwKyW4C&pg=PA59 p. 59].</ref> I løpet av denne tiden diktet han opp et omfattende nettverk av fiktive underagenter som bodde i ulike deler av Storbritannia. Siden han faktisk aldri hadde besøkt De britiske øyer, gjorde han flere feil, som for eksempel å hevde at hans påståtte kontakt i [[Glasgow]] «ville gjøre hva som helst for en liter vin», uvitende både om skotske alkoholvaner og om at Storbritannia ikke brukte det metriske system. Hans rapporter ble fanget opp av britene, og virket så troverdige at den britiske kontraspionasjen [[MI5]] iverksatte en storstilt spionjakt på De britiske øyer.

I februar 1942, etter at også [[USA]] hadde gått inn i krigen, kontaktet enten Pujol selv eller hans kone (det eksisterer ulike versjoner av historien)<ref name="Lisbon_Route">{{Kilde bok|url=https://books.google.com/books?id=BXOoHJJVdoMC&pg=PA331|tittel=The Lisbon Route: Entry and Escape in Nazi Europe|etternavn=Weber|fornavn=Ronald|utgiver=Government Institutes|isbn=978-1-56663-876-0|side=331}}</ref> den amerikanske marineløytnanten Patrick Demorest ved [[Militærattaché|militærattacheens]] kontor i Lisboa, som innså hans potensial som dobbeltagent. Demorest satte seg deretter i forbindelse med sine britiske kolleger.

=== Arbeidet med MI5 ===
Britene hadde blitt klar over at noen hadde desinformert tyskerne, og innså verdien av dette etter at den tyske [[Kriegsmarine|marinen]] hadde kastet bort tid og krefter i et forsøk på å jakte på en ikke-eksisterende konvoi de hadde fått informasjon om i en rapport fra Pujol.

Han ble forflyttet til Storbritannia den 24. april 1942 og fikk kodenavnet «Bovril», etter merkenavnet på en type kjøttbuljongkonsentrat. Etter å ha blitt avhørt og klarert av [[Secret Intelligence Service|MI6]]-offiseren Desmond Bristow, bestemte Bristow at Pujol skulle ha [[MI5]]-offiseren Tomás Harris (som snakket flytende spansk) som føringsoffiser. Pujols agentnavn ble endret til «Garbo», etter [[Greta Garbo]].<ref name="TheDeceiversHolt">Holt (2010). [https://books.google.com/books?id=E569Q7s1CnsC&lpg=PA846 p. 210].</ref> Pujols kone og barn fulgte ham senere til Storbritannia.

Til å begynne med hadde Pujol vært underlagt den såkalte [[XX Committee]]. Cyril Mills var der i utgangspunktet Bovrils føringsoffiser, men han snakket ikke spansk og forsvant raskt ut av bildet. Mills' viktigste bidrag var at han, etter å ha forstått de virkelig ekstraordinære dimensjonene av Pujols fantasi og prestasjoner, foreslo at kodennavnet skulle endres til «verdens beste skuespiller», og Bovril ble til Garbo. Ansvaret for Garbo gikk videre til den spansktalende offiseren Harris.
Til sammen skrev Harris og Pujol 315 brev, hvert på gjennomsnittlig 2&nbsp;000 ord, som ble sendt via en postboks i Lisboa til tyskerne. Hans fiktive spionnettverk var så effektivt og rapportene så omfangsrike og detaljerte at hans tyske føringsoffiserer ble overveldet. De gjorde ingen ytterligere forsøk på å rekruttere flere spioner i Storbritannia, ifølge ''Official History of British Intelligence in World War II''.
[[Fil:MI5_Case_Officer_Tomás_(Tommy)_Harris_1942.jpg|høyre|miniatyr|Pujols føringsoffiser i MI5,Tomás («Tommy») Harris]]
Garbo var unik blant Storbritannias dobbeltagenter, forsåvidt som han selv hadde satt seg fore å bli det helt fra begynnelsen av.<ref name="Pujol60">Pujol (1985) p. 60 «GARBO's case was to be unique because he had specifically set out to become a double-agent.»</ref> De øvrige dobbeltagentene i britisk tjeneste hadde opprinnelig vært spioner for fienden, som var blitt omvendt til å arbeide for britene etter å ha blitt avslørt, noe som gjorde det påkrevet at de arbeidet under overvåkning.

Den informasjonen Pujol sendte til tysk etterretning var en blanding av komplett fiksjon, ekte informasjon av liten militær verdi, og ekte, verdifull militær etterretning som ble forsinket med vilje. I november 1942, like før [[Operasjon Torch]], de alliertes landing i [[Nord-Afrika]], rapporterte for eksempel Garbos fiktive agent ved [[Clyde|munningen av Clyde]] at en konvoi av troppeskip og krigsskip hadde forlatt havnen malt i kamuflasjefarger tilpasset Middelhavet. Brevet var poststemplet før landgangen og sendt via luftpost, men ble timet til å ankomme for sent til å være virkelig nyttig. I svaret Pujol mottok fra tysk side stod det at «vi beklager at de kom for sent, men de siste rapportene var fantastiske». Pujol forega å kommunisere med tyskerne via et bud, en [[KLM Royal Dutch Airlines|KLM-]]pilot villig til å bringe meldinger til og fra Lisboa mot kontanter. Dette betydde at leveransen av meldinger var begrenset til KLMs tidtabeller. I 1943, som et svar på en tysk forespørsel om raskere kommunikasjon, opprettet Pujol og Harris en fiktiv radiooperatør. Radiosignaler ble nå den foretrukne metode for kommunikasjon.<ref name="Holt213">Holt (2010). [https://books.google.com/books?id=E569Q7s1CnsC&pg=PA213 p. 213].</ref>

Ved ulike anledninger måtte han finne opp grunner til hvorfor hans oppdiktede agenter hadde unnlatt å rapportere lett tilgjengelig informasjon som tyskerne til slutt ville finne ut av. For eksempel fortalte han at hans [[Liverpool]]-agent hadde blitt syk rett før en stor flåtebevegelse fra denne havnen, og dermed ikke hadde vært i stand til å rapportere dette.<ref name="MarkSeaman96">Seaman (2004). [https://books.google.com/books?id=Ut5y5vwKyW4C&pg=PA96 p. 96].</ref> For å støtte denne historien «døde» denne agenten til slutt og en [[nekrolog]] ble satt inn i lokalavisen for ytterligere å overbevise tyskerne.<ref name="MarkSeaman106">Seaman (2004). [https://books.google.com/books?id=Ut5y5vwKyW4C&pg=PA106 p. 106].</ref> Tyskerne ble sågar overtalt til å betale pensjon til den fiktive agentens enke.<ref name="MarkSeaman126">Seaman (2004). [https://books.google.com/books?id=Ut5y5vwKyW4C&pg=PA126 p. 126].</ref>

For radiokommunikasjon måtte «Arabel» bruke den sterkeste kryptering som tyskerne hadde.Tyskerne hadde betrodd Garbo dette systemet, som i sin tur ble gitt videre kodeknekkerne i [[Bletchley Park]]. Garbos krypterte radiomeldinger ble mottatt i [[Madrid]], manuelt dekodet og på ny kryptert med en [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma-maskin]] for endelig radiooverføring til [[Berlin]]. Å kjenne den opprinnelige teksten ga kodeknekkerne det best mulige kildemateriale for å knekke kodenøkkelen i Enigma-systemet, når den re-kodede teksten ble avlyttet i andre etappe.<ref name="MarkSeaman73">Seaman (2004).</ref>

=== Operasjon Fortitude ===
I januar 1944 hadde tyskerne latt Pujol få vite at de trodde at en storstilt invasjon av Europa vestfra var nært forestående, og ba om å bli holdt informert. Denne invasjonen var [[Operasjon Overlord]], og Pujol spilte en ledende rolle i [[Operasjon Fortitude]], en bedragkampanje for å skjule Overlord. Han sendte over 500 radiomeldinger mellom januar 1944 og [[D-dagen]], til tider mer enn tjue meldinger per dag.<ref name="MarkSeaman342">Seaman (2004). p. 342 "…which at times amounted to more than twenty messages per day.</ref> Under planleggingen av landgangen i Normandie, kom den allierte overkommando frem til at det var svært viktig at den tyske krigsledelsen ble villedet til å tro at landingen ville skje over [[Doverstredet]].

For å opprettholde Garbos troverdighet ble det besluttet at han (eller en av hans agenter) burde advare tyskerne om tidspunkt for og enkelte detaljer om selve invasjonen av Normandie, riktignok for sent til at de kunne rekke å iverksette effektive mottiltak. Det ble avtalt spesielt med de tyske radiooperatørene at de skulle vedbli å lytte etter Garbos meldinger gjennom natten mellom 5. og 6. juni 1944, under foregivelse av at en underagent når som helst ville komme med viktig informasjon. Da Garbo endelig tok kontakt kl. 3 natt til 6. juni, mottok han imidlertid intet svar fra de tyske operatørene før klokken 8 om morgenen. Pujol vendte imidlertid uhell til hell ved nå å kunne la Garbo legge til mer operative detaljer til meldingen. Dermed økte tiltroen tyskerne hadde til ham. Garbo fortalte sine tyske kontakter at han var forferdet over at hans første budskap ikke ble mottatt og skrev: «jeg kan ikke godta unnskyldninger eller uaktsomhet. Hadde det ikke vært for mine idealer, ville jeg oppgitt arbeidet.»
[[Fil:DummyShermanTank.jpg|venstre|miniatyr|200x200pk|En oppblåsbar dummy [[M4 Sherman]] tank.]]
Den 9. juni (tre dager etter D-dagen) sendte Garbo en melding til tysk etterretning som ble videresendt til [[Adolf Hitler]] og ''[[Oberkommando der Wehrmacht]]'' (OKW, den tyske overkommando). Garbo meddelte at han hadde konferert med sine viktigste agenter og utarbeidet en [[Krigsoppsetningsplan|kampoppsetningsplan]] som viste 75 divisjoner i Storbritannia; i virkeligheten var det bare ca. 50. En del av «Fortitude»-planen var å overbevise tyskerne om at en fiktiv arme var stasjonert sør og øst i Storbritannia, ''First U.S. Army Group'', bestående av 11 divisjoner (150&nbsp;000 mann) og under kommando av general [[George S. Patton|George Patton]].

Bedraget ble underbygget av falske fly, oppblåsbare tanks og varevogner som hele tiden kjørte omkring i området og kringkastet forskjellig radioskravel. Garbos melding påpekte at ingen enheter fra denne formasjonen hadde deltatt i invasjonen, og derfor burde den første landsettingen bare betraktes som en avledningsmanøvre. En tysk melding til Madrid sendt to dager senere sa: «alle rapporter som ble mottatt i forrige uke fra Arabel [Pujols tyske dekknavn] er blitt bekreftet uten unntak, og må beskrives som svært verdifulle.» En etterkrigsundersøkelse av tyske dokumenter viste at under Operasjon Fortitude var ikke mindre enn sekstito av Pujols rapporter inkludert i et OKW-sammendrag.<ref name="Pujol06">Pujol (1985). p. [https://books.google.com/books?id=7tIDAAAAMAAJ&pg=PA196 196] «The post-war analysis demonstrated that, during the FORTITUDE campaign period, no less than sixty-two of his messages were quoted in the German high command's intelligence summaries.»</ref>

OKW aksepterte Garbos rapporter så fullstendig at de gjennom juli og august måned 1944 beholdt to panserdivisjoner og 19 infanteridivisjoner ved Pas de Calais i vente på en ny invasjon. Den tyske øverstkommanderende i vest, feltmarskalk [[Gerd von Rundstedt]], forhindret at general [[Erwin Rommel]] flyttet disse divisjonene til Normandie. Det var flere tyske tropper i Pas de Calais-regionen to måneder etter Normandie-invasjonen enn det hadde vært på D-dagen.<ref name="Pujol07">Pujol (1985). p. 197 «Indeed, there were more German forces in that region at the end of June than there had been on D-Day.»</ref>

I slutten av juni ble Garbo instruert av tyskerne om å rapportere om fallende [[V1|V-1 flyvende bomber]] over London. Det var umulig å finne noen måte å gi desinformasjon på uten å vekke mistanke, og britisk side ønsket ikke at tyskerme skulle få ekte informasjon. Derfor arrangerte føringsoffiseren Harris at Garbo ble «arrestert».<ref name="MarkSeaman259">
Seaman (2004). [https://books.google.com/books?id=Ut5y5vwKyW4C&pg=PA75 p. 75], [https://books.google.com/books?id=Ut5y5vwKyW4C&pg=PA259 p. 259].</ref><ref name="MarkSeaman159">Seaman (2004). [https://books.google.com/books?id=7tIDAAAAMAAJ&&pg=PA159 p. 159].</ref> Han "vendte tilbake" til tjeneste noen dager senere, men hadde nå «behov» for å unngå London, og videresendte et «offisielt» brev med beklagelse fra Innenriksdepartementet for sin ulovlige arrestasjon.<ref name="MarkSeaman397">Seaman (2004). [https://books.google.com/books?id=Ut5y5vwKyW4C&pg=PA397 p. 397].</ref>
Tyskerne betalte i alt Arabel 340&nbsp;000 dollar<ref name="NatGeo">{{Kilde bok|url=https://books.google.com/books?id=oohnZw6xRkkC&pg=PA71|tittel=I Lie for a Living: Greatest Spies of All Time|etternavn=Shugaar|fornavn=Antony|etternavn2=Guarnaccia|fornavn2=Steven|utgiver=National Geographic|isbn=978-0-7922-5316-7|side=71}}</ref> for å understøtte hans "nettverk", som på ett tidspunkt bestod av 27 fiktive agenter.<ref name="MarkSeaman40">Seaman (2004). [https://books.google.com/books?id=Ut5y5vwKyW4C&pg=PA40 p. 40].</ref>