Redigerer Josefina Bakhita (avsnitt)

===Slave i Sudan===
Da hun var rundt ti år gammel, ble hun i oktober 1879 kidnappet av arabiske slavehandlere sammen med en annen jente. På den tiden blomstret slavehandelen, og en av hennes eldre søstre var allerede tatt. Kidnapperne brakte dem til et slavemarked, men de klarte å rømme. Imidlertid ble de tatt igjen og solgt til en annen slavehandler. Behandlingen satte spor, for eksempel var det mye hun ikke kunne huske fra sin barndom, verken foreldrene eller sitt eget navn. Men hun ble kjent som «bakhita», som betyr «den heldige», et navn hun fikk av sine kidnappere fordi hun tross alt utstrålte en egen ro og harmoni.<ref name="katolskBakhita" /> Hennes eiere tvangskonverterte henne til [[islam]].<ref name="Murchison, p.7">Murchison, p. 7</ref>

Til slutt kom de til [[El Obeid]] i Kordofan, der det var et annet slavemarked. Hun ble i alt solgt fem ganger på slavemarkedene der og i hovedstaden [[Khartoum]] i det som fortsatt var [[tyrkisk-egyptisk Sudan]]. Hennes første eier var en arabisk stormann som kjøpte henne som tjenestejente for sin datter. Hun ble godt behandlet inntil hun en dag knuste en vase som tilhørte hennes eiers sønn. Han slo henne og krevde at faren kvittet seg med henne. 

Bakhitas andre eier var en tyrkisk offiser og hans familie. Kvinnene i husholdningen pisket Bakhita regelmessig. Som 13-åring ble hun tatovert med 114 snittsår, og salt ble strødd i sårene.<ref name="katolskBakhita" /><ref>Dagnino, pp. 52-53</ref><ref name="afrol.com">{{cite web|url=http://www.afrol.com/archive/josephine_bakhita.htm|title=AFROL Background Josephine Bakhita – an African Saint|website=afrol.com}}</ref> Denne prosedyren var vanlig i Sudan; ved tvang ble mange slaver tradisjonelt merket med arr og tatoveringslignende merker.<ref name="burns53">Burns and Butler, p. 53.</ref><ref>{{cite web|url=https://sudanation.wordpress.com/2011/05/03/sudan-facial-scarification|title=Sudan Facial Scarification|date=3. mai 2011}}</ref> 

Hennes femte og siste kjøper var den italienske konsulen Callisto Legnani, som kjøpte henne i 1882 på slavemarkedet i Khartoum etter at den tyrkiske offiseren reiste hjem. Han behandlet henne godt, og for første gang siden hun ble kidnappet forsto hun, behagelig overrasket, at her brukte ingen pisken når de ga henne ordrer.<ref name=cdc>{{cite web|url=http://www.canossiansisters.org/who.html|title=Canossian Daughters of Charity – Who We Are|website=canossiansisters.org|access-date=2008-02-08|archive-date=2015-08-16|archive-url=https://web.archive.org/web/20150816182328/http://www.canossiansisters.org/who.html|url-status=dead}}</ref> I konsulens hjem opplevde Bakhita fred, varme og øyeblikk av glede, selv om den alltid ble tilsløret av lengselen etter sin egen familie, som kanskje var tapt for alltid.<ref name="katolskBakhita" />