Redigerer Jonas Lie (1899–1945) (avsnitt)

== Forfatterskap ==
Jonas Lie var ikke bare sønn av forfatter [[Erik Lie (forfatter)|Erik Møinichen Lie]] og sønnesønn av den berømte forfatteren [[Jonas Lie (1833)|Jonas Lie]], ofte kalt «hjemmets dikter», men var selv en av mellomkrigstidens mest kjente kriminalforfattere.<ref name="nbl" />

De to første bøkene utgav han under eget navn uten at noen av dem vakte særlig oppsikt: romanene ''Vestbaneguttene – ved en av dem'' (1924) og ''Slegtens sidste. Beretningen om Orla Wolff'' (1925). Den første er en selvbiografisk, humoristisk guttebok som tar utgangspunkt i hans egen situasjon som pendler på strekningen Asker, [[Vestbanestasjonen|Vestbanen]] og skolen som lå i Oslo, og beskriver en rekke rampestreker han utførte sammen med sine venner. Den andre er et bredere anlagt verk som viser klare likhetstrekk med [[Knut Hamsun]]s [[Victoria (roman)|''Victoria'']]. Boken ble karakterisert som et mislykket forsøk på å gjøre forfatteren til en ny Hamsun.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 50.</ref>

Allerede under polititjenesten i Bergen begynte han å skrive mer rendyrkede kriminalromaner – årsaken skal ha vært at han slet med gjeld.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 65.</ref> De to første skal han ha skrevet fordi han satt og kjedet seg i Holmestrand.
Politijuristen Jonas Lie gav i mellomkrigstiden ut til sammen fem kriminalromaner under [[pseudonym]]et [[Max Mauser]], blant annet ''[[En hai følger båten]]'' ([[1939]]), som han skrev på båten over Atlanteren da han fulgte Lev Trotskij til Mexico.

Lie fortsatte å skrive krim også etter Max Mauser-bøkene: i årene 1938 og 1939 skrev han kriminalnoveller for [[A-magasinet]] hvor heltinnen var den vakre Barberina som ble framstilt som en hardkokt etterretningsagent og ingen [[honningfelle]]. Han utgav også politifaglige og politiske skrifter.