Redigerer Johannes av Brienne (avsnitt)

== Keiser av Konstantinopel ==
[[File:Marie of Brienne.jpg|right|thumb|Seglet til Johannes’ andre datter, [[Marie av Brienne]], keiserinne i Det latinske riket. Johannes var medkeiser sammen mannen hennes, [[Balduin II av Courtenay]].]]

[[Robert I av Courtenay]], den latinske keiseren i Konstantinopel, døde i januar 1228{{Sfn|Lock|1995 |p=62}}, og han ble etterfulgt av sin bror [[Balduin II av Cortenay|Balduin II]]. Han var bare ti år gammel, og man måtte oppnevne en regent for ham. Tsar [[Ivan Asen II av Bulgaria]] var villig til å stå for regentskapet, men baronene i Det latinske riket mistenkte ham for å ville forene imperiet med [[Bulgarias historie#Det andre bulgarske riket|Bulgaria]]. De tilbød i stedet keiserkronen til Johannes av Brienne som tilhørte deres egen katolske tro{{Sfn|Perry|2013|p=150}}.

Johannes ble valgt til keiser i 1229 og kronet i Konstantinopel i 1231, men han satte som krav at den mindreårige Balduin II skulle gifte seg med hans datter Marie. Han satte også som krav at selv om Balduin II ble keiser når han nådde myndighetsalderen 20 år, skulle Johannes fortsatt være medkeiser til sin død. Traktaten om dette ble undertegnet i Perugia og ble bekreftet av pave [[Gregor IX]] i april 1229 etter flere måneders forhandlinger{{Sfn|Lock|1995|p=63}} {{sfn|Perry|2013|p=151}}.

Johannes dro til Frankrike for å rekruttere soldater som skulle følge med ham til Konstantinopel. Pave Gregor IX utropte ikke denne ekspedisjonen til det latinske imperiet for et korstog, men lovet pavelige rettigheter til korsfarere som fulgte Johannes og undertegnet en fredsavtale mellom [[Ludvig IX av Frankrike]] og Hugo X av Lusignan{{Sfn|Perry|2013|p=153}}. Han kom tilbake til Italia i slutten av 1230{{sfn|Perry|2013|p=154}}. I Italia signerte hans utsending en traktat med [[doge]]n i [[Venezia]], Jacopo Tiepolo, om å sende 500 riddere og 5000 menige som skulle ledsage Johannes til Konstantinopel i bytte for venetianske handelsprivilegier i det latinske riket.

=== Styret i Konstantinopel ===
Johannes ble kronet til keiser høsten 1231{{sfn|Perry|2013|p=162}}, men da var rikets territorium redusert til et lite område rundt Konstantinopel{{Sfn|Lock|1995|p=65}}. Venetianerne oppfordret ham til å gå til krig mor Johannes III Vatatzes i Nikea etter at de hadde støttet et opprør mot latinerne på [[Kreta]] {{sfn|Perry|2013|p=166}}. Da Johannes vegret seg mot å invadere Nikea, reiste de fleste venetianske ridderne hjem igjen. Johannes oppnådde imidlertid å få finansiell støtte fra [[Geoffrey II av Villehardouin|Geoffrey II]] av [[Fyrstedømmet Arkhaia]]{{Sfn|Lock|1995|p=65}}{{sfn|Perry|2013|p=166}}.

Mens Johannes III Vatatzes var opptatt med invasjon på [[Rhodos]] utnyttet Johannes av Brienne situasjonen ved å angripe Nikea i 1233{{sfn|Perry|2013|p=172}}. Han oppnådde bare å vinne små områder, og han forsøkte også å få en fredsavtale med Nikea som aldri ble underskrevet{{sfn|Perry|2013|p=173}}.

Vatatzes og den bulgarske tsar [[Ivan Asen II]] inngikk en avtale om å dele det latinske imperiet tidlig i 1235. Vatatzes angrep de siste utpostene til latinerne i [[Anatolia]] og [[Gallipoli]], mens Asen okkuperte de latinske områdene i [[Trakia]]{{Sfn|Treadgold|1997|p=724}}. Samtidig beleiret angriperne byen Konstantinopel for å binde de latinske styrkene under de andre angrepene.

En venetiansk flåte tvang Vatatzes flåtestyrker til å trekke seg tilbake, men etter at venetianerne dro hjem, invaderte grekerne og bulgarerne Konstantinopel igjen i november 1235{{sfn|Perry|2013|p=176}}. Johannes sendte brev til både europeiske monarker og til pave Gregor IX hvor han oppfordret korsfarerne til å forsvare Konstantinopel i stedet for det hellige land{{sfn|Perry|2013|p= 79}}. En kombinert flåtestyrke fra Venezia, Genova, Pisa og fra Geoffrey II av Achaea brøt gjennom blokkaden{{sfn|Perry|2013|p=176}}. Ivan Asen brøt etter hvert ut av alliansen med Vatatzes, som ble tvunget til å avslutte beleiringen i 1236{{sfn|Perry|2013|p=177}}.

=== Død ===
Johannes av Brienne døde året etter, i 1237. Ifølge tre 1300-tallsforfattere (Matthew Paris, Salimbene di Adam og Bernard av Besse) ble Johannes fransiskanermunk før han døde{{Sfn|Perry|2013|p=180}}. De er enige om at Johns Fallende helse bidro til hans konvertering, men Bernard beskrev også en gjentatt visjon om en gammel mann som oppfordret keiseren til å bli med i fransiskanerordenen{{Sfn|Perry|2013|p=181}}. De fleste kilder fra 1200-tallet antyder at Johannes døde mellom 19. og 23. mars 1237{{Sfn|Perry|2013|p=182}}, og han ble den eneste latinske keiseren som døde i Konstantinopel{{Sfn|Perry|2013|p=182}}. Ifølge ''Tales of the Minstrel of Reims'' (fra 13. århundre) ble han begravet i [[Hagia Sofia]] i Konstantinopel.