Redigerer Johan Kruckow (avsnitt)

== Striden med Vincent Lunge ==

Kruckow hadde fem skipreider i [[Sogn]] i forlening.<ref>DN V nr 1046 og 1048.</ref> Det vil si at han innkrevde alle statlige inntekter som skatter, bøter og leieinntekter av [[jordegods]]. For dette betalte han en viss årlig avgift, men beholdt selv resten. Dette var nok den viktigste inntektskilden som Kruckow hadde. Han betalte sine avgifter til [[Vincens Lunge]], som så betalte dem videre til kongen. Lunge var en mann som var maktglad og som stadig prøvde å øke egne inntekter. Som [[høvedsmann]] har han tydeligvis etter hvert ment at skipreidene i Sogn burde han selv ha kontroll over, og ikke Kruckow.<ref>Kvitrud, 1998.</ref>

Forholdet mellom Lunge og de tre lensherrene i Sogn ble etterhvert dårlig. Lunge likte ikke at han ikke også hadde full kontroll over lenene i Sogn, og prøvde å få de andre vekk. At forholdet var blitt dårlige framgår av et brev Lunge skrev til erkebiskopen den 31. januar 1526.<ref>DN VII nr 618.</ref> Han klager da blant annet på Kruckow for ikke å ha sendt hjelp, da hans [[fut]] på [[Lista]] ble fanget av kong Christians folk. Lunge klaget også på at Kruckow heller vil være hos sin kone og sine barn.

Sommeren 1528 skrev erkebiskop [[Olaf Engbretson]] til kongen at junker [[Nils Stensson]]s opphold i Norge høsten 1527 til våren 1528. Nils Stenssen utga seg for å være en svensk kongesønn, og klarte å bli gift med en annen datter av [[Inger Ottesdotter Rømer|fru Inger til Austrått]]. Erkebiskopen forteller at da Lunge dro fra [[Fosen]] til Bergen,  sendte han 40 mann av [[dalekarene]] (Nils Stenssens soldater fra [[Dalarne]] i Sverige) med sin leder for å slå i hjel Johan Kruckow. Han kom seg unna i live, men gard og gods kom i deres hender. Det ble også skrevet at Kruckows «hustru og barn går i bygden og tigger brød».<ref>DN IX nr 610.</ref>

Den 17. april 1528 beskriver [[Inger Ottesdotter Rømer|fru Inger til Austrått]] det dårlige forholdet mellom Lunge og Kruckow i et brev til erkebiskopen..<ref>DN IX nr 607.</ref> De to hadde gjort et forlik, men Ingerd mente at Kruckow ikke hadde holdt seg til forliket.  Kruckow skulle overlate lenet til Lunge, da Lunge igjen hadde fått kongens brev på det. Kruckow skulle fritt kunne reise hjem til sin gard Sørheim, men Lunge skulle få avgiftene fra lenet dette året.

Våren 1528 må Kruckow ha reist til kongen i Danmark for å klage sin nød. Den 11. juni 1528 skrev kong Fredrik I til erkebiskop Olaf i Trondheim. Han forteller at Kruckow hadde vært hos kongen og klaget sin nød. Kongen bad erkebiskopen hjelpe Kruckow mot Lunge. Kongen viste til at Lunges folk hadde overfalt ham i hans gård og hus, jaget Kruckow, hans hustru, barn og tjenere bort og tatt hans bo og buskap.<ref>DN IX nr 612.</ref>

Lunge kom på kant både med Kruckow og med kongen. Kongen hadde fått mange klager på Lunge. Kongen fratok Lunge Bergenhus, men som erstatning for å gi fra seg Bergenhus fikk Vincent Lunge den 17. oktober 1528 forleningsbrev på Sogn for ti år, mot en årlig avgift. Kongen spesifiserte likevel ikke i brevet hva han la i ordet Sogn.<ref>''Norske Rigsregistranter'' (NRR), bind 1 s. 15-16.</ref>

I 1529 hadde Kruckow fortsatt skipredene i Sogn i forlening ([[Dale]], [[Marifjøra]], [[Solvorn]] og [[Norum]]).<ref>Stene, 1932, s. 151</ref> Forholdet mellom Lunge og kongen bedret seg heller ikke. Den 17. februar 1530 inndro [[Eske Bille]] lenene til Lunge, deriblant Sogn, men han fikk dem igjen senere samme år. Lunge fikk altså tilbake Sogn, men striden med Kruckow var uløst. Den 17. oktober 1531 fikk Kruckow livbrev på en rekke gårder garder i [[Luster]] og [[Sogndal]].<ref>NRR bind 1, s. 27.</ref> Kongen var nok delvis skyld i striden mellom Lunge og Kruckow, fordi han tydeligvis har gitt dem retter hver for seg, som ikke var samordnet. Det kan derfor være at da Kruckow  i 1531 fikk en rekke garder i Sogn av kongen, så var dette kompensasjon for at han måtte gi fra seg skipreidene til Lunge. I 1533 var Lunge i [[Marifjøra]] i Luster, og av det han skrev, var det tydelig at det var en del av hans len.<ref>DN XXII nr 254.</ref> Etter at Kruckow og Lunge ble forlikte, var det også grunnlaget for at de kunne stå sammen i den neste politiske krisen.<ref>Kvitrud, 1998.</ref>