Redigerer Jimmy Blanton (avsnitt)

=== Musiker etter studietiden ===
Etter studiene dro han i slutten av 1937 til [[St. Louis|St. Louis i Missouri]] til ''[[Jeter-Pillars Orchestra]]'', som han også spilte inn grammofonplater med.

Sent i 1939 begynte han i [[Duke Ellington Orchestra|Duke Ellingtons orkester]].<ref>Viera, Joe (1992): ''Jazz - Musik in unserer Zeit'', Verlag Oreos, s. 116</ref> Ellington hadde hørt ham stille med Fate Marable i ''Coronado Hotel Ballroom'' i St. Louis. Blantons forgjengier hos Ellington, [[Billy Taylor (bassist)|Billy Taylor]], led under degraderingen til annenbassist og forlot i forargelse orkesteret i 1940, da bandet opptrådte på ''Southland Cafe'' i [[Boston]].

Selv om Blanton bare spilte i orkesteret i to år, revolusjonerte han basspillet med raske kontramelodier, og gjorde med dette kontrabassen «salonfähig» som soloinstrument. Etter ham kom den likeledes briljerende [[Ben Webster]] til Ellington, og perioden skulle få tilnavnet ''Blanton-Webster-årene'' (eller kompilert som ''[[The Blanton-Webster Band]]''). Blant de viktigste innspillingene Ellington-bandet hadde mens Blanton var med, er «Across the Truck Blues», «Jack the Bear», «[[Ko-Ko]]», «Harlem Air Shaft» og «Conga Brava». På denne tid kom det også til enkelte med Ellington på pianoet, som «Plucked Again», «Pitter Panther Patter», «Mr. J.B. Blues» og «[[Body and Soul]]».

Det var ikke bare hans solospill, og hans fyldigere og mer mangfoldigere måte å spille på som kjennemerket Jimme Branton. Han forandret også samarbeidet innad i rytmegruppen. Selv om han omtrent halvparten av tiden betonte alle fire taktdeler like sterkt, spilte han mange ganger bare den første og tredje, og så bare den annen og tredje. Han kunne la også taktholderoppgaven fare og var med på å fantasere med bandet. Han fikk ikke bare opp og med akkordene, men utvalgte notene slik at det oppstod nye musikalsk intelligente forbindelser.

I 1941 ble Blanton diagnostisert med (medfødt) [[tuberkulose]]; han måtte da forlate bandet (han ble etterfulgt av [[Oscar Pettiford]]) og døde få måneder etter i 1942, i en alder av 23 år, i et sanatorium i California.

Blanton influerte en ny generasjon bassmusikanter som Oscar Pettiford, [[Red Callender]], [[Ray Brown]], [[Charles Mingus]] og senere [[Paul Chambers]]. Han deltok også på tidlige musikantsesjoner i [[Minton's Playhouse]].