Redigerer Jesuittordenen (avsnitt)

==Jesuitter i Norge==
Etter [[reformasjonen i Norge]] ble [[den romersk-katolske kirke]] forbudt. Flere nordmenn fortsatte likevel å være katolikker, og unge menn fra bedrestilte familier ble sendt til skoler lenger sør i Europa. Disse skolene ble ofte drevet av jesuitter, og slik fikk nordmenn kontakt med Jesuittordenen. Den mest kjente norske jesuitten er [[Laurids Nielsen]] fra [[Tønsberg]]. Han studerte i [[Nederlandene]] i 1560-årene, og var viktig i [[motreformasjonen]] i Skandinavia. Jesuitter ble nektet adgang til [[Norge]] av kong [[Christian IV]] i 1624. Kongen forbød også nordmenn å studere ved jesuittskoler.{{tr}} 

En kunne i spesielle tilfeller få innvilget [[dispensasjon]] fra forbudet.{{tr}} Festningsbyggeren [[Johan Caspar de Cicignon]] fikk fra 1675 til 1691 lov til å ha én eller to jesuitter som huskapellaner på [[Trosvig]] ved [[Fredrikstad]].{{tr}} Jesuitten [[Maximilian Hell]], som var [[astronom]] hos keiserinne [[Maria Theresa]], fikk lov til å utføre viktige observasjoner i [[Vardø]] i 1768.{{Trenger referanse}} Mens han var i Norge, holdt Hell messe i [[Erkebispegården]] i [[Trondheim]].<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Øystein Rian]], [http://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/artikler/1853-jesuittene-og-norge.html «Jesuittene og Norge»] {{Wayback|url=http://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/artikler/1853-jesuittene-og-norge.html |date=20170105180821 }}. Hentet 5. jan. 2017.</ref>

I Norge ble det i [[Norges grunnlov|Grunnloven]] av 1814 fastslått at jesuitter ikke hadde adgang til riket. Etter at [[Den katolske kirke]] ble tillatt i Norge i 1843{{tr}} ble bestemmelsen stående; den holdt seg også etter at forbudet mot [[jøde]]rs innvandring og munkeordener ble opphevet, henholdsvis i 1851 og 1897. Ved avstemninger i [[Stortinget]] i 1897 og 1925 fikk forslaget om opphevelse ikke to tredjedels flertall.

[[Stortinget]] vedtok 1. november 1956 å oppheve forbudet, som lød «Jesuiter maae ikke taales». Vedtaket om å endre Grunnloven ble gjort med 111 mot 31 stemmer.<ref>Forhandlinger i Stortinget 1956 [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1956&paid=7&wid=a&psid=DIVL765&pgid=b_1525 side 3017].</ref> Bakgrunnen for opphevelsen av var at Norge hadde tilsluttet seg [[Europarådet]]s konvensjon for beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter ([[Den europeiske menneskerettskonvensjon]]).<ref>St. prp. nr. 202. (1952) Om endringer i Grunnloven [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1952&paid=2&wid=a&psid=DIVL1943&pgid=a_1381 side 1] og [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1952&paid=2&wid=a&psid=DIVL1943&pgid=a_1390 side 10].</ref>

Ifølge [[Edvard Hambro]] bør forbudet i [[Grunnloven]] i første rekke sees som et forbud mot jesuittisk misjonsvirksomhet i Norge.: Han skriver i sin bok «Norsk fremmedrett» fra 1950 at Grunnloven § 2 kunne forstås som et forbud mot ordenen, men også at det var rettet mot det enkelte medlemmet. Forbudet ble imidlertid ikke praktisert slik at den rammet enkeltindivider som kom til Norge. Det ble ikke undersøkt om den reisende var jesuitt.<ref>Edvard Hambo: Norsk fremmedrett (1950) [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011121405009#90 side 89].</ref> Det er eksempelvis opplyst at [[Christian Michelsen]] i 1905 hadde jesuitter boende hos seg som gjester og rådgivere.{{tr}}

Da den såkalte [[jesuittparagrafen]] ble opphevet, sammenfalt dette med [[Sovjetunionen]]s brutale stopp på opprøret i [[Ungarn]], og de første jesuittene i Norge var derfor ungarske jesuitter som dro i eksil. 

Det er ikke opprettet en permanent jesuittkommunitet i Norge, i motsetning til i [[Sverige]] og [[Danmark]].