Redigerer Jens Westly (avsnitt)

=== Oppfinnelsen av den elektriske smelteovn for kobber ===
[[File:Sulitjelma (5483604235).jpg|mini|Fra Furulund i [[Sulitjelma]]. Den store bygningen midt i bildet var administrasjonen for [[Sulitjelma Gruber|Sulitjelma Aktiebolags Gruber]] (Storkontoret). Bygningen nedenfor denne var den såkalte messen, blant annet brukt av ingeniørene ved verket.]]

[[Fil:Sulitjelma orchestra with director Emil Knudsen conducting.jpg|mini|Westly som fiolinist ved Sulitjelma orkester, første person fra venstre nederst. [[Julius Emil Knudsen]] som her er dirigent var oppfinner av den såkalte knudsenovnen, en banebrytende smelteovn for kobber som ble oppfunnet i Sulitjelma.{{Byline|Nicolai Marselius Helgesen/Nordlandsmuseet}}]]

[[Fil:The old melting hut casting of copper ingots.jpg|mini|Fra den opprinnelige smeltehytten I Sulitjelma. I forgrunnen sees støpeformer for kobberbarer.{{Byline|Nordlandsmuseet}}]]

I Sulitjelma hadde en tidligere gjort flere innovasjoner; blant annet hadde verksdirektør [[Julius Emil Knudsen]] (1856–1944) funnet opp den såkalte knudsenovnen (knudsenprosessen), som ble tatt i bruk i 1905. Mye av motivasjonen for utviklingen av denne ovnen var at datidens [[Røsting|røstemetode]], en prosess som går ut på å få [[svovel]] vekk fra [[Malm|kobbermalmen]], var svært ressurskrevende ved at bjørkeved ble benyttet. Med innføringen av knudsenprosessen kunne vedforbruken i smeltehytten avvikles, men fremdeles krevdes den videre prosesseringen for å få kobber bruk av kull og [[koks]].<ref name="KLO">{{Kilde www| forfatter=Kjell Lund Olsen |url=http://www.sulisavisa.no/historielag/Bibliotk/koppersmelt.htm | tittel=Kobbersmelting i Sulitjelma | besøksdato=13. januar 2015 | utgiver=Sulitjelma historielag | arkivdato= }}</ref>

Den videre prosessen var blant annet kobbersmelting i såkalte flammeovner. Westly hadde blitt utnevnt til ny sjef i smeltehytten etter at den tidligere sjefen plutselig hadde forlatt Sulitjelma i mai 1907. Westly var da bare 25 år, og fikk ansvar for å ta over et større prosjekt med bygging av ny flammeovn ved verket. To år senere ble han sendt til USA for å studere driften av denne typen ovner.<ref name="KLO" /> 

Noen år før dette, i 1904, altså samme år som Westly ble ansatt, hadde den sentrale ledelsen for gruveselskapet i Helsingborg lest en artikkel i fagtidsskriftet ''The Mining Magazine'' om forsøk med elektrisk smelting av kobbermalm i Chile. Dette ble oppfattet som så interessant at  artikkelen straks ble oversatt til svensk og sendt til Knudsen i Sulitjelma. Med denne fulgte et brev der det stod: «Man kunde kanske finna upp en combination af Eder herr Direktör Knudsens smälttpatent och elektrisk smältning?» Knudsen var ikke optimistisk til denne ideen, og mente at en til da bare hadde hatt suksess med elektrisk fremstilling av aluminium. Ideen ble derfor lagt bort.<ref name="KLO" />

I 1910 ble ideen om bruk av elektrisitet i kobbersmeltingen igjen tatt opp. Nå hadde Knudsen forlatt Sulitjelma, og med Westly som smeltehyttesjef ble dette sett på med andre øyne. Flammeovnsdrift var kostbart, mens det i Sulitjelma var mange fosser ([[Sulitjelmavassdraget]]) som kunne utnyttes til å produsere elektrisk kraft. Det ble utført overslag som viste at verket kunne spare 30 000 kroner årlig om en heller brukte elektrisk energi fra [[vannkraft]]. Til å begynne med ble det eksperimentert med fremstilling av ferrosilisium av slagg. Senere ble det forsøkt på videreforedling av skjærstein, et [[sulfid]]isk anrikningsprodukt av kobber som inneholder kobber, sulfid og jern, samt små mengder [[edelmetaller]].<ref name="KLO" />

Til eksperimentene ble det brukt en stor trommel fra en kulemølle. Denne var foret med stein og kull, og elektrodene ble ført ned i materialet som skulle smeltes.<ref name="KLO" /> Elektroder i forbindelse med smelteverk er de delene som fører den elektriske strømmen ned i det stoffet eller metallet som ønskes behandlet elektrisk. De produseres blant annet av [[kull]]. Den elektriske strømmen vil dermed enten inngå i prosessen ved at elektrokjemiske reaksjoner skjer, eller ved oppvarming på grunn av materialets elektriske motstand. I denne prosessen vil elektroden sakte fortæres, noe som var en ulempe for produksjonen ved at den måtte stoppes for å bytte elektrodene.

Disse eksperimentene ble utført under tidspress fordi det måtte besluttes om en ny stor, gassfyrt flammeovn skulle bygges, eller om en skulle satse på elektrisk smelting. Men den 22. desember 1910 skriver verksdirektør Holm Holmsen i et brev til hovedkontoret: «...det er meget beklagelig, at forsögene med elektrisk smeltning ikke er så langt avanceret, at vi har oppnået et resultat, der berettiger et stort anlæg. Efter de udförte forsög, der endnu kun har varet i forholdsvis kort tid, anser vi os nemlig ikke at være kommet så langt, at experiment-stadiet er overvundet og tör derfor verken ingeniör Westly eller undertegnede foreslaa elektrisk smeltning anvendt ved det nye hytteanlæg. Da jo dette må udföres hurtigst mulig, bliver der ingen anden raad end her at anvende en gasfyret flammeovn.»<ref name="KLO" />

Til tross for beslutningen å bygge en konvensjonell flammeovn, la en ikke bort ideen om elektrisk kobbersmelting. Dessuten krevde produksjonen stadig stort forbruk av koks, noe som ga økende produksjonskostnader. Under [[første verdenskrig]] ble tilgangen på kull og koks stadig vanskeligere, noe som førte til alvorlige problemer for driften i smeltehytten. På den annen side var kobberprisene stadig økende. Dermed ble det til at de to eksperimentovnene som Westly hadde bygget, inngikk mer og mer i den ordinære driften. Imidlertid ble det i neste omgang vanskelig å få tak i kull til elektrodene, og en ble dermed til slutt nødt til å innstille produksjonen helt.<ref name="KLO" />

I 1916 sa Westly opp stillingen i Sulitjelma for å tiltre ny stilling i Fiskå verk ved Kristiansand. Lorentz Lorch Hagen fortsatte som sjef for smeltehytten i Sulitjelma, en stilling han hadde helt til 1956. Han fortsatte eksperimentene med elektrisk kobbersmelting.<ref name="KLO" />