Redigerer Jens Stoltenberg (avsnitt)

== 1990-årene ==
Fra 1990 fikk Stoltenberg stadig tyngre partiverv; leder i [[Oslo Arbeiderparti]] 1990–1992 og nestleder i Arbeiderpartiet 1992–2002. Han var [[Statssekretær (Norge)|statssekretær]] i [[Miljøverndepartementet]] 1990–1991 under [[Thorbjørn Berntsen]]. Fra denne posisjonen ledet han Arbeiderpartiets miljøutvalg.

Stoltenberg ble ved [[stortingsvalget 1989]] tredje vararepresentant til [[Stortinget]] fra Arbeiderpartiet i Oslo. Han møtte fast for [[Bjørn Tore Godal]] 1991–1993. I 1993 ble han valgt inn på eget mandat, og han ble siden gjenvalgt frem til valget i 2013. Han var leder i [[Stortingets energi- og miljøkomité]] fra 1997 frem til han ble statsminister i 2000.

Stoltenberg var [[Liste over Norges olje- og energiministre|nærings- og energiminister]] under [[Gro Harlem Brundtland]] 1993–1996. Han var en periode nestleder i [[Forum for verdiskaping]]. På denne tiden deltok han også i diskusjonene om energi- og oljepolitiske saker i en uformell «oljegruppe» hvor næringslivsledere og Ap-politikere møttes i regi av [[Finn Kristensen]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=211996|dato=28. januar 2004|tittel=Skjult Ap-nettverk|utgiver=Verdens Gang}}</ref> I [[Thorbjørn Jaglands regjering]] (1996–1997) var han finansminister. 

Han var medlem av [[Forsvarskommisjonen av 1990]] fra januar til desember 1990.<ref>{{ Kilde bok |ref={{SfnRef|Forsvarskommisjonen av 1990}} utgivelsesår = 1992 | tittel = Forsvarskommisjonen av 1990 | isbn = 8258302582 |forlag = Statens forvaltningstjeneste, Seksjon Statens trykning | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007102600053 | side =11 }}}</ref>

=== Maktkampen med Thorbjørn Jagland ===
På Arbeiderpartiets landsmøte i november 1992 ga [[Gro Harlem Brundtland]] beskjed om at hun ønsket å gå av som partileder. Valgkomiteen under ledelse av LO-leder [[Yngve Hågensen]] fikk dermed et uventet komplisert oppdrag. Nestleder [[Gunnar Berge]] ønsket ikke å stille,<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Versto, Olav|tittel=En hard prøve|publikasjon=Verdens Gang|dato=8. november 1992}}</ref> så Stoltenberg og [[Thorbjørn Jagland]] ble dermed de mest sentrale lederkandidatene. Mens [[Oslo Arbeiderparti]] og AUF støttet Stoltenberg, hadde Jagland støtte fra [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]]. Det så lenge ut til å gå mot en kampvotering mellom de to, men Stoltenberg trakk sitt kandidatur – «av familiære grunner» – kort tid før landsmøtet skulle votere. Dermed endte maktkampen med at Jagland tok over ledervervet.<ref name="ledervalget" /> I etterkant kom det frem at Hågensen hadde vurdert at Stoltenberg ikke var moden for et så tungt verv.<ref name="Hågensen" />

Jagland gikk av som statsminister etter å ha satt et ultimatum på [[36,9]]&nbsp;% oppslutning ved [[Stortingsvalget 1997]]. Valgnederlaget fikk deler av partiet til å ønske omkamp om ledervervet, men ett år etter valget lå Ap på sterke 40&nbsp;% på meningsmålingene. Jaglands posisjon i partiet var derfor i liten grad truet. Samtidig hadde Stoltenberg mistet mange av sine viktigste støttespillere, og [[Hill-Marta Solberg]] og [[Trond Giske]] ble like ofte nevnt som partiets neste leder.<ref name="Tåkefyrste" />

Ved [[Kommunestyrevalget 1999|kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1999]] gikk Arbeiderpartiet tilbake, og fikk 24,6&nbsp;% av stemmene. Det var en tilbakegang med 1,9 prosentpoeng.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/nos_c621/nos_c621.pdf|tittel=Norges offisielle statistikk. Kommunestyrevalget 1999.|besøksdato=19. april 2022|dato=|forlag=Statistisk Sentralbyrå}}</ref> Dette førte til at lederdebatten blusset opp igjen. I januar 2000 gikk Oslo Arbeiderparti og flere fylkesledere inn for å kaste Jagland som partileder til fordel for Stoltenberg.<ref name="fall" /> Jagland valgte å trekke seg som [[parlamentarisk leder]] og statsministerkandidat i februar 2000. Jagland fortsatte som partileder, men Stoltenberg ble partiets frontfigur – som statsministerkandidat og leder for stortingsgruppen.<ref name="dynamitt" />

=== Nærings- og energiminister ===
Stoltenberg fikk sin første statsrådspost høsten 1993, da han overtok ledelsen av [[Nærings- og energidepartementet]] etablert samme år, i [[Gro Harlem Brundtlands tredje regjering]].<ref>Nærings- og energidepartementet ble opprettet fra nyttår 1993 da [[Næringsdepartementet]] og [[Olje- og energidepartementet]] ble slått sammen.</ref> En viktig oppgave var å avklare Norges forhold til [[EU]] når det gjaldt oljepolitikken. Unionen var i ferd med å utvikle et [[oljedirektivet|oljedirektiv]], og det var forhandlinger om hvordan dette – med grunnlag i [[EØS|EØS-avtalen]] – skulle implementeres i Norge, som var områdets eneste store oljeproduserende land med de særlige interesser dette medførte. Stoltenberg og regjeringen valgte å ikke kreve unntak fra oljedirektivet. I stedet ble regjeringen enig med EU om et spesielt tillegg til den norske tiltredelseserklæringen til [[Maastricht-traktaten]]. Stoltenberg mente at dette ville være en tryggere og mer varig løsning enn unntak fra et direktiv som senere kunne endres.<ref>«Det var liten tvil om at statsminister Gro Harlem Brundtland var strålende fornøyd med Stoltenbergs energiske kamp for noe han åpenbart trodde på.» ''Aftenposten''s referat fra Stortingets behandling, 14. desember 1993.</ref>

Da det ble nei-flertall ved [[Rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til EU 1994|folkeavstemningen i 1994]], falt løsningen med et tillegg til tiltredelseserklæringen bort, og det måtte foretas nye forhandlingsrunder om oljedirektivet. En annen sentral EU-tilpasningssak i denne perioden var endringer i [[konsesjonsloven]], ettersom EØS-avtalen ikke tillot forskjellsbehandling av norske og utenlandske eiere. Fra 1996 skjedde også en endring i norsk alkoholpolitikk, da [[Vinmonopolet]]s produksjons- og importdel ble skilt ut i firmaet [[Arcus]]. I og med dette ble det også åpnet for privat import av [[Alkoholholdig drikke|alkohol]].

I 1994 la Stoltenberg frem en stortingsmelding om olje- og gasspolitikken. Her ble det åpnet for leteboring i [[Skagerrak]] og utenfor [[Nordland]], noe som provoserte miljøbevegelsen.<ref>«Rasende miljøvernere», ''Nordlys'', 25. februar 1994.</ref> Meldingen inneholdt også et forslag om nye regler for leting i [[Barentshavet]]. Stoltenberg argumenterte i denne sammenheng med at det ville være riktig å hente ut oljen mens vi visste hva den var verdt. Den ville være til liten glede for fremtidige generasjoner om den ble liggende til den «blir like verdiløs som kullet».<ref>''Dagens Næringsliv'', 28. mars 1994.</ref>

Senere i perioden gikk Stoltenberg også inn for bygging av [[gasskraftverk]] i Norge, noe han hadde vært mot da han var statssekretær i [[Miljøverndepartementet]] i 1990. Det nye standpunktet ble begrunnet med at man burde se Norden som et felles energiområde, og at et norsk gasskraftverk ville kunne erstatte finske og danske [[kullkraftverk]] og svenske [[atomkraftverk]]. I 1990 hadde målet vært å stabilisere norske [[Karbondioksid|CO₂]]-utslipp på 1989-nivå innen 2000.<ref>«Klart for gasskrig», ''Dagbladet'', 15. januar 1996.</ref> Det mest verdifulle feltet på norsk sokkel, [[Trollfeltet]], åpnet sin produksjon 19. juni 1996.

I 1995 og 1996 var Stoltenberg i [[Aserbajdsjan]]. Han inngikk her en samarbeidsavtale, og kom med uttalelser om finansiering av norsk velferd ved oljeutvinning i utlandet.<ref>«Det er et merkelig skjebnefellesskap. Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra Det kaspiske hav. Det er litt underlig å tenke på. Men slik er det.» Jens Stoltenberg i et Dagsrevy-innslag september 1996 under åpningen av Norway House i Baku. Referert av Pål Steigan i «[http://www.artemisia.no/magasinet/reiser/baku2.html Statoil – between a rock and a hard place] {{Wayback|url=http://www.artemisia.no/magasinet/reiser/baku2.html |date=20131019171153 }}»; besøkt 9. august 2011.</ref>

=== Finansminister ===
I 1996 ble Stoltenberg finansminister i [[Thorbjørn Jaglands regjering]]. Regjeringen satt i ett år, og gikk av etter [[stortingsvalget 1997]].

Et hovedanliggende for Stoltenberg i perioden var å sikre en stabil kronekurs gjennom et stramt statsbudsjett.<ref>Jens Stoltenberg: «Stabil kronekurs nødvendig», ''Dagbladet'' 9. november 1996.</ref> På Arbeiderpartiets landsmøte i november 2006 spissformulerte han det slik: «Hvem som helst kan bruke penger. Det er verdens enkleste sak. Det er ikke alltid lett å la være å bruke penger. Det er det vi skal gjøre nå.»<ref>Referert i ''VG'' 9. november 1996.</ref> Dette viste seg imidlertid vanskelig, og verdien av kronen varierte sterkt gjennom året. I juli 1997 valgte [[Norges Bank]] – med regjeringens samtykke – å heve [[D-lån|dagslånsrenten]] for første gang på fem år.<ref>«Norges Bank øker renten for første gang siden 1992»; ''Aftenposten'' aftenutgave 16. juli 1997.</ref> Det ble også vurdert om kronen skulle knyttes fast opp mot den nye europeiske valutaen [[Euro]].<ref>«Jens vil knytte krona til euro», ''Dagbladet'' 12. februar 1997.</ref>

En konkret sak som vakte debatt, var avgjørelsen om å fravike gevinstbeskatning ved [[fusjon (finans)|fusjon]]en mellom [[Aker (selskap)|Aker og RGI]], som særlig ville kunne være gunstig for [[Kjell Inge Røkke]].<ref>«Unngår skatt på gevinst»; ''Dagens Næringsliv'' 27. november 1996.</ref> Stoltenberg måtte som finansminister ta stilling til flere saker som angikk norsk bankstruktur. Den største saken gjaldt fusjon mellom [[Kreditkassen]] (med staten som største aksjonær) og [[Storebrand]]. Fusjonsplanen var støttet av Stoltenberg, men ble avvist av Kjell Inge Røkke og [[Jens P. Heyerdahl]] ([[Orkla (selskap)|Orkla]]), som hadde store aksjeposter i Storebrand. Fusjonen ble dermed ikke noe av.<ref>«Storemand»; ''VG'' 27. juni 1997.</ref> En forventet fusjon mellom [[Postbanken]] og [[Kommunalbanken]] ble det heller ikke noe av.<ref>«Skuffelse i Postbanken»; ''Dagens Næringsliv'' 15. mai 1997.</ref>

I forholdet til EU var en sentral sak et vedtak i [[EFTAs overvåkningsorgan|ESA]] om at den differensierte [[arbeidsgiveravgift]]en i Norge delvis var i strid med EØS-avtalen, noe Stoltenberg var uenig i.<ref>«ESA kvister arbeidsgiveravgiften»; ''Dagens Næringsliv'' 15. mai 1997.</ref> Saken endte med at ordningen bortfalt, men at Norge fikk beholde en kompensasjonsordning for kommunene som mistet differensiert arbeidsgiveravgift.

I hans senere statsministertid skulle en av Stoltenbergs viktige saker bli store endringer i [[Pensjoner i Norge|pensjonssystemet]]. Men også i finansministerperioden skjedde det endringer, da ordningen med [[pensjonssparing med skattefradrag]] ble utvidet.<ref>«Døråpner for ny pensjonssparing», ''Aftenposten'' 20. desember 1996.</ref> Stoltenberg mente i 1997 at det ikke ville være behov for endringer i folketrygdens regler før 2050.<ref>«Full pensjon til år 2050!»; ''VG'' 22. februar 1997. («–&nbsp;Betyr det at du kan love at dagens regler for tilleggspensjon vil være de som gjelder? –&nbsp;Ja, forutsatt at vi setter til side oljeinntektene og holder orden i norsk økonomi. Dette er nettopp et opplegg som viser at det er mulig å beholde folketrygden med dagens regler uten å skjære ned på tilleggspensjonene og uten å øke skattene.»)</ref> Et element i sikringen av folketrygden var beslutningen om å åpne for å plassere [[Oljefondet]]s midler i utenlandske aksjer.<ref>«Pensjonene på børs fra nyttår »; ''Aftenposten'' 30. juni 1997.</ref>