Redigerer Jens Hundseid (avsnitt)

=== Statsministerperiode ===
[[Fil:Peder Kolstad.jpg|thumb|upright|Da [[Peder Kolstad]] døde i 1932 overtok Hundseid som statsminister. Hundseid hadde forsøkt å få statsministerposten allerede året før, men Kolstad hadde større støtte i stortingsgruppen, og sørget for at Hundseid ikke engang ble med [[Peder Kolstads regjering|i regjeringen]].]]
{{Sitat|Jens Hundseid var ein glimrande talar, og i så måte var han ein god partifører. Han nytta gjerne sterke ord, og med innlegga sine i Stortinget og på talarstolene rundt i landet skaffa han seg både trufaste tilhengarar og uforsonlege motstandarar. Han kunne forme orda sine slik at dei beit hos mostandarane og tente glød hos partifolk. Både i og utanfor partiet stod han som den sterke mann anten det gjaldt kampen mot kommunismen eller mot krisa i bygdene.<br /> Men Hundseid var ikkje noen ''sterk'' mann. I realiteten dekte de sterke orda på talarstolen for et nervøst sinn. Han var snar til å ta standpunkt og snart til å skifte. [[Wilhelm Dietrichson|Generalsekretær Dietrichson]] i Norges Bondelag kalla han 'kastevinden frå Ryfylke' […]
| Utdrag fra partikollega [[Jon Leirfall]]s omtale av Hundseid i boken ''I storm og stille : blad frå minneboka''.<ref name="Leirfall-30" />|right}}
Statsminister Kolstad ble syk vinteren 1932 og døde den 5. mars samme år. Det var indre splid i Bondepartiet i spørsmålet om hvem som skulle overta. Mange i regjeringen ønsket [[Einar Borch]] som ny statsminister, men fungerende stats- og utenriksminister [[Nils Trædal]] skal ha vist kongen til odelstingspresident Hundseid.<ref name="Stortrøen-65" /> Både borgerlig side ved Høyre og Venstre og sosialistisk side ved [[Arbeiderpartiet]] var svært skeptiske til Hundseid. Utnevnelsen var nær ved å skape regjeringskrise. Hundseids regjeringserklæring ble møtt med to mistillitsforslag i Stortinget (både fra Venstre og fra Arbeiderpartiet), men da ingen oppnådde flertall, klarte Hundseid i første omgang å ri stormen av.<ref name="Borgen-250" />

Hundseid ønsket i utgangspunktet å kvitte seg med både justisminister [[Asbjørn Lindboe]] og forsvarsminister [[Vidkun Quisling]] fra regjeringen. Dette møtte motstand i resten av regjeringen. Både [[Nils Trædal]] og [[Jon Sundby]] tok Quisling i forsvar. Quisling selv nektet å gå av. Forsvarsministeren var blitt en svært kontroversiell mann etter «[[pepperoverfallet]]» og [[Vidkun Quisling#Pepperoverfallet.2C Quislings Stortingstale og maktkampen med Hundseid|bråket rundt trontaledebatten i 1932]], men Hundseid ga etterhvert etter og lot Quisling fortsette i regjeringen. Maktkampen som utviklet seg, skulle imidlertid føre til et livslangt motsetningsforhold mellom Quisling og Hundseid.<ref name="Stortrøen-65" />

Hundseid arvet den problematiske [[Grønlandssaken]] etter Kolstad. Konflikten oppsto da norske fangstfolk [[Eirik Raudes Land|okkuperte østkysten]] av Grønland og erklærte området som norsk. Hundseid sendte [[Fritz Wedel Jarlsberg]] til [[København]] for å komme til enighet med den danske regjeringen. Han kom tilbake til Norge med et utkast til en avtale der Norge fikk økonomiske rettigheter dersom man anerkjente dansk overhøyhet over Grønland. Dagen etter at Wedel Jarlsberg kom hjem, ble Hundseid spurt på en pressekonferanse om det var sant at han var i hemmelige forhandlinger med danskene, noe Hundseid besvarte med at det var «oppspinn» og «uten fnugg av sannhet». Dette var en åpenbar løgn siden Wedel Jarlsberg handlet på skriftlig fullmakt fra statsministeren. Hundseid forklarte i brevs form til Wedel Jarlsberg at han så seg nødt til å lyve av «innenrikspolitiske grunner», noe Wedel Jarlsberg aksepterte. Brevet ble ikke kjent i Hundseids statsministertid.<ref name="Borgen-251-252" />

Gjennom [[Kullmann-saken]] høsten 1932 fortsatte maktkampen med Quisling, og forsvarsministeren og statsministeren oppfordret hverandre gjentatte ganger til å trekke seg. Med unntak av denne saken ble resten av året relativt sett rolig for Hundseid, men på nyåret 1933 var opposisjonen på regjeringsjakt igjen.<ref name="Borgen-252" /><ref name="Stortrøen-67" /> Landet var fortsatt preget av [[Den store depresjonen|depresjonen]], og Hundseid og Nils Trædal hadde utarbeidet et krisebudsjett der de på tross av låneopptak også måtte legge opp til store kutt for svake grupper i samfunnet.<ref name="Stortrøen-67-68" /> Allerede under trontaledebatten 1933 krevde [[Johan Ludwig Mowinckel]] og Venstre endringer i finanspolitikken, og Arbeiderpartiet fremmet et mistillitsforslag som ble nedstemt i første omgang. Dødsstøtet kom imidlertid i I finansdebatten 23. februar la Venstre frem sitt eget mistillitsforslag. Med Venstre og Arbeiderpartiets stemmer var det flertall i Stortinget mot Hundseid. Han gikk av to dager senere.<ref name="Borgen-252" />

Hundseid-regjeringen ble erstattet av [[Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering|Mowinckels tredje regjering]]. Hundseid gikk tilbake til å være parlamentarisk leder og partiformann. Én måned etter avgangen erklærte [[den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie]] i [[Haag]] at Øst-Grønland skulle tilfalle Danmark, og Hundseids hemmelige forhandlinger ble kjent for Stortinget. Den 4. juli vedtok et stort flertall i Stortinget en erklæring som kom med kraftig kritikk av Hundseids håndtering av saken og beklaget at regjeringen hadde handlet på egen hånd uten å involvere Stortinget. Grønlandssaken ble med dette lagt død for godt i norsk politikk.<ref name="Borgen-253" />