Redigerer Jens Bjørneboe (avsnitt)

== Før, under og etter andre verdenskrig ==
Rett før [[andre verdenskrig]], i 1938, døde faren. Hans siste ord til sønnen skal visstnok ha vært: «Du er en grei gutt, Jens, men hva skal det bli av deg?»<ref>''Wandrup'', 1984.</ref>

Bjørneboe og moren dro på rundreise i Europa etter farens død. Bjørneboe fullførte [[examen artium]] som privatist i 1940 og begynte på [[Statens håndverks- og kunstindustriskole|Statens Kunst- og Håndverksskole]] for å bli kunstmaler. I 1940 ble han også del av det antroposofiske miljøet i Oslo, sammen med [[Karl Brodersen]] og [[André Bjerke]]. Her ble han også kjent med [[Ingeborg Møller]], [[Dan Lindholm]], [[Leif Wærenskjold]], [[Øistein Parmann]] og [[Ernst Sørensen]]. I 1943 dro han sammen med Karl Brodersen til Sverige for å slippe unna den tyske [[Arbeidstjenesten]].<ref>[[Thomas Munthe]], [http://home.att.net/~emurer/about/munthe.htm A Flayed Presence in the World] fra [[Filologen]] 3/95</ref> Det kan i denne sammenheng nevnes at Brodersen var aktiv motstandsmann og var med i trefninger der han holdt på å miste livet.<ref>Jf. Kaj Skagen i ''Dag og Tid'' 18.09.09. Brodersen stilte seg til tjeneste for den norske hær 9. april 1940.</ref>

I sin biografi om Jens Bjørneboe (utk. 2009) og i et intervju i Klassekampen gir [[Tore Rem]] uttrykk for at Bjørneboe som ung nærmest var et apolitisk menneske. «Da Bjørneboe flyktet til Stockholm i 1943, var det ånd, antroposofi og maling som betydde noe for ham, ikke motstand mot okkupasjonen hjemme i Norge eller krigen som raste i Europa. Dette var mennesker som ikke forholdt seg til det dagsaktuelle.».<ref name="KK"> Sitat fra intervju med Tore Rem, [http://www.klassekampen.no/artikler/nyheter/56539/article/item/null På vei mot 60-tallet] {{Wayback|url=http://www.klassekampen.no/artikler/nyheter/56539/article/item/null|date=20090913040624}}, Klassekampen 11. september 2009</ref> Ifølge Rem hadde antroposofene «et syn på politikk som gjorde den underordnet åndslivet og kulturen».<ref name="KK" /> [[Kaj Skagen]] påviser en dyp sammenheng mellom åndelig søken og samfunnsmessig handling hos den unge Bjørneboe, og mener han står for en type [[anarkoindividualisme]]. «En anarko-individualist vil hevde at det best mulige samfunn oppstår gjennom den størst mulige virkeliggjøring av individuelt talent.» Det er en politisk ide som kjennetegner mange motkulturelle strømninger, og som har som mål å omdanne samfunnet innenfra.<ref>Jf. Kaj Skagens artikkel «Solen ble sort» i ''Klassekampen'' 24.09.09 s. 20–21.</ref> I Sverige ble Bjørneboe en del av et antroposofisk emigrantmiljø, og ble kjent med den tysk-jødiske fotografen og antroposofen [[Lisel Bjørneboe|Louise Charlotte («Lisel») Funk]]. Av henne lærte han mye om tysk kultur, poesi og malerkunst. Bjørneboe og Funk giftet seg og flyttet til Oslo i 1945.<ref>Kaj Skagen omtaler Rems biografi og imøtegår ham på vesenlige punkter i ''Dag og Tid'' 18.09.09, s. 20–22 under overskriften «Utvendig og fordømande». Skagen hevder at Rem tegner et skjevt bilde av det antroposofiske miljøet Bjørneboe var en del av som ung, og hevder at dette går ut over holdbarheten i Rems framstilling av den unge Bjørneboe. Han påpeker også at Rem bruker sekundære kjelder for sin presentasjon av Steiners antroposofi, og hevder at disse langt på vei har misforstått primærkildene.</ref> Samme år foretok han en reise til det utbombede [[Berlin]].

Bjørneboe forsto at malerkunsten alene ikke strakk til for hans uttrykksbehov, så han bestemte seg for å bli forfatter.<ref>''Wandrup'', 1984.</ref> I [[Stockholm]] hadde han skrevet langnovellen ''Hertug Hans'', om den dansk-norske kongesønnen [[Hans (1583–1602)|Hans]]' problematiske liv, men den ble refusert da han forsøkte å få den utgitt i [[Oslo]] etter krigen. Først i 1972, da han hadde fått et navn som forfatter, kom den ut på [[Gyldendal (Norge)|Gyldendal]].

Bjørneboes første roman ''Før hanen galer'' (skrevet i 1946), handler om medisinske eksperimenter utført på fanger i tyske konsentrasjonsleirer.<ref>Jf. [http://video.google.com/videoplay?docid=-3939604574198922175&ei=Ev5uS7ioF5Wz-Abu1rHeBg&q=Jens+Bj%C3%B8rneboe&hl=no# Intervju med Jens Bjørneboe 1969] {{Wayback|url=http://video.google.com/videoplay?docid=-3939604574198922175&ei=Ev5uS7ioF5Wz-Abu1rHeBg&q=Jens+Bj%C3%B8rneboe&hl=no|date=20111104053852}}, NRK-opptak på Google video</ref> Boken er basert på opplevelser og samtaler han hadde hatt i Berlin, samt på beretninger om den tyske legen [[Josef Mengele]]s forbrytelser i [[Auschwitz]]. Boken ble godt mottatt da den kom ut i [[1952]], men ble langt fra den suksessen forlaget og Bjørneboe hadde håpet på.<ref>''Wandrup'', 1984.</ref>{{Sitat|Spør meg om skyld, det er et grusomt ord.<br />Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord.<br />I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:<br />Hva én har syndet, har vi alle gjort.|Jens Bjørneboe, '' Mea maxima culpa''|høyre}}

Familierederiet, Ingvald Bjørneboes Rederi, mistet sitt siste skip i et forlis rett før krigen kom til Norge og fikk utbetalt en stor forsikringssum. Dette skulle vise seg å være en lykke for Bjørneboefamilien, som satt med store pengemidler da krigen sluttet. Jens Bjørneboe mottok i årevis økonomisk støtte fra moren som muliggjorde hans forfatterliv. Jens og broren forsøkte flere ganger å frata moren kontrollen over familieformuen. Maja Bjørneboe døde i [[uskiftet bo]], 96 år gammel, og da var formuen oppbrukt.<ref>[http://www.dagbladet.no/kultur/2001/08/09/273704.html Den menneskelige Bjørneboe] – [[Dagbladet]]</ref>

=== Lyrikkdebut og språkstrid ===
Bjørneboe mente selv at det bodde en lyriker i ham. I løpet av en natt skrev en rekke sonetter, og neste morgen presenterte han dem for fetteren [[André Bjerke]], som straks trykte dem i [[Riksmålsforbundet]]s blad [[Ordet (tidsskrift)|Ordet]]. Han fortsatte å produsere lyrikk, og i 1951 hadde han ferdig en diktsamling, men slet med å få den utgitt. Da det lyktes, ble samlingen
en suksess. [[Rainer Maria Rilke]] (1875–1926) var hans fremste inspirasjon og forbilde når det gjaldt poesi.

I 1952 var Jens Bjørneboe én av flere forfattere som brøt ut av [[Den norske forfatterforening]] og dannet [[Forfatterforeningen av 1952]]. Striden hadde sitt opphav i den opphetede norske språkstriden på begynnelsen av femtitallet. Utbryterne var stort sett riksmålstilhengere.