Redigerer Jean-Jacques Rousseau (avsnitt)

== ''Emile – eller om oppdragelse'' ==
Med oppdragelsesromanen ''Emile'' (1762), legger Rousseau grunnlaget for den moderne progressive pedagogikken. Verket er imidlertid mer enn en lærebok i barneoppdragelse – den er også en filosofisk undersøkelse av hvordan man «blir det man er». Det siviliserte mennesket er ifølge Rousseau i skjebnens vold, mens den som realiserer sin sanne menneskelighet, vil kunne si som Cicero:

''Occupavi te, Fortuna, atque cepi; omnesque aditus tuos interclusi, ut ad me aspirare non posses.'' Etter den norske [[oversettelse]]n av ''Emile'' (2010):

«Jeg har overvunnet deg, [[skjebne]], og lagt deg i lenker; alle dine veier har jeg sperret, slik at du ikke kan skade meg.»

Ifølge Rousseau blir vi ofre for skjebnene fordi vi har lært å leve etter andres konvensjoner før vi lærer oss å leve etter våre egne. Dermed blir vi skuespillere som forkvakler vår menneskelighet ved å anta en rekke falske behov og lidenskaper, som i sin tur vender seg mot oss og gjør oss inautentiske og ulykkelige.

Det er i barnet vi finner menneskets sanne vesen, ifølge Rousseau. Barnet er angivelig født godt, og derfor skal oppdragelsen ikke kue naturen, men være dens tjener. Barndommen skal heller ikke bare være et middel til voksenlivet, men et mål i seg selv. Barnet må få utvikle sine egne interesser (ut fra sin naturlige nysgjerrighet, sin egen «logikk») og erfare de naturlige grenser i livet. Oppdragerens rolle er rent negativ: Man skal verken rose eller skjenne på barnet, og fremfor alt ikke presse boklig lærdom på det, ettersom dette lærer barnet å leve i andres anseelse. Barnet får lære å lese når tiden er moden for det (etter hans oppfatning i 12- til 15-årsalderen!). Idealet om den negative oppdragelsen tilsier at man kun skal legge forholdene til rette for at barnet ''selv'' skal ta til med å lese. [[Struensee]] sørget for å oppdra [[Frederik VI av Danmark og Norge|kronprins Frederik]] etter [[prinsipp]]ene i ''Émile'', blant annet skulle gutten herdes ved at vinduene skulle stå åpne selv midt på vinteren. Voksenkontakt skulle unngås, og som 4-åring manglet kronprinsen et utviklet språk. Slo han seg, skulle han ikke trøstes, og maten stod øverst i en trapp midt i rommet, så han og de to guttene som var sammen med ham som selskap, måtte klatre opp etter den.<ref>[https://uia.brage.unit.no/uia-xmlui/bitstream/handle/11250/2375652/masteroppgave%20Kamilla%20Synstad.pdf?sequence=1&isAllowed=y Kamilla Synstad: ''Kampen om Struensee'' (s. 54), masteroppgave fra 2015]</ref> Han skulle gå uten sko og strømper om vinteren, men [[Élie Salomon François Reverdil|kabinettssekretær Reverdil]] grep inn da han så at gutten fikk [[frostskade|frostknuter]] på beina.<ref>E.S.F. Reverdil: ''Struensee og det danske hof 1760-1772'' (s. 168), Høst & Søns forlag, København, 1916</ref>

[[Immanuel Kant]] anså Rousseau for å være på [[Isaac Newton]]s nivå.<ref>[https://dash.harvard.edu/bitstream/handle/1/23845444/PALATNIK-DISSERTATION-2015.pdf?sequence=4 Natalia Palatnik: ''Kants moralvitenskap'' (s.49)]</ref> [[Johann Wolfgang von Goethe]] var også svært betatt av boken, og kalte den for et «naturens [[evangelium]]». De radikale ideer boken fremmet fikk den dog bannlyst i en rekke land, deriblant Rousseaus eget, hvor boken ble beordret brent på bål. En arrestordre på Rousseau ble også utsendt fra domstolen i Paris, hvilket innledet en årelang flukt.

I [[1767]] vendte Rousseau tilbake til Paris, der han døde den [[2. juli]] [[1778]]. Han ble begravet ved siden av [[Voltaire]] i [[Panthéon]]. Rousseau fikk gjennom sin fremhevelse av følelsens og det naturliges verdi en markant  innflytelse på vestlig kultur.<ref>Les også: http://snl.no/Jean-Jacques_Rousseau</ref>