Redigerer Jødisk historie i England (avsnitt)

=== Vilhelm I til Henrik I: 1066-1135 ===
Det finnes ingen nedtegnelser som omtaler tilstedeværelsen av jøder i England før den normanniske erobringen i 1066. De få referanser til jøder i [[angelsaksisk lov|angelsaksiske lover]] for [[den romersk-katolske kirke]] relaterte til jødisk religiøs praksis for [[påske]]n.

I den overbevisning om at jødenes kommersielle dyktighet og innføring av frisk kapital ville gjøre England mer velstående inviterte [[Vilhelm I av England]] en gruppe jødiske handelsmenn fra [[Rouen]] i [[Normandie]], kongens eget hertugdømme, til England i [[1070]].<ref>I henhold til den engelske historikeren [[William av Malmesbury]]</ref> Jøder hadde derimot ikke tillatelse til å eie jord og land, og kunne heller ikke drive handel (unntatt [[medisin]]). De var derfor utelukket fra jordbruk og ordinær handelsvirksomhet. De ble tillatt til riket hovedsakelig for å drive [[Lån|utlån]] av [[penger]], en form for tidlig bankvirksomhet. Da [[katolsk]] doktrine og lære hevdet at å låne penger var en [[synd]] var jøder hendige i ha for denne virksomheten.

En gang rundt 1093 sendte [[Gilbert Crispin]], [[Westminster Abbey|abbed ved Westminster]], en meningsordutveksling med en jøde kalt «Disputt av en jøde med en kristen om den kristne tro».<ref>«Disputation of a Jew with a Christian about the Christian Faith».</ref> Crispin skrev at 

:«Jeg skrever det nylig, satte det på papir, hva en jøde sa da denne diskuterte med meg mot vår tro i forsvar av hans egen lov, og hva jeg svarte i favør av troen mot hans innvendinger. Jeg vet ikke hvor han var født, men han ble utdannet ved Mayence; han var godt kjent selv i vår lov og litteratur, og hadde et sinn øvet i Den hellige skrift og disputter mot oss. Han pleide ofte å komme til meg som en venn både i forretninger og for å se meg, ettersom i bestemte ting var jeg påkrevet for ham, og så ofte som vi kom sammen ville vi snart snakke i en vennlig ånd om Den hellige skrift og vår tro. Nå på en bestemt dag hadde Gud bønnhørt både ham og meg med større fritid enn vanlig, og vi begynte snart utspørringen som vanlig. Og da hans innvendinger var konsekvente og logiske, og ettersom han forklarte med like konsekvens hans tidligere innvendinger, mens våre svar møtte hans innvendinger fot til fot og av hans egen bekjennelse synes likeverdig støttet av vitnesbyrd fra Den hellige skrift, noen av de tilstedeværende ba meg bevare vår disputt da den antagelig kunne være nyttig for andre i framtiden.»

Denne diskusjonen var kjent for sin upartiske presentasjon av både [[Kristendom|kristne]] og [[Jødedom|jødiske]] synspunkter, og for gjensidige respektfulle tonen i meningsutvekslingen.

I begynnelsen var jødenes status ikke strengt regulert. Et forsøk ble gjort for å introdusere et prinsipp fra kontinentet – at alle jøder var kongens eiendom – og en paragraf som introduserte dette prinsippet ble lagt til kong [[Henrik I av England|Henrik I]] i en del manuskripter av såkalte «Lover til Edvard Bekjenneren».

Imidlertid, i løpet av regimet til Henrik I  [[1100]]&ndash;[[1135]]) ble et kongelig [[charter]] gitt Joseph, den fremste [[rabbi]] i [[London]], og alle hans tilhengere. Ved denne bestemmelse ble det tillatt for jøder [[Bevegelsesfrihet|å bevege seg rundt i landet]] uten å betale [[toll]], til å kjøpe og selge varer og eiendommer, å selge deres pant og sikkerhetsgarantier etter å ha holdt dem et år og én dag, til å bli dømt av deres likemenn, og til å kunne sverge på [[Tora]] framfor den kristne [[Bibelen|Bibel]]. En spesiell tyngde ble tilskrevet en avlagt ed fra en jøde ved at den tilsvarte tolv kristne menns ed ettersom jødene representerte kongen av England i finansielle saker. Den sjette klausul i dette charteret var av særlig betydning: det ble gitt lov for jøder å reise over hele kongedømmet ettersom de var kongens egen eiendom (''sicut res propriæ nostræ'').