Redigerer Ivar Beinlause (avsnitt)

== De historiske kildene ==

=== Konge av Dublin ===
I år [[853]] kom en ''Ivar'' (Imar) til Dublin sammen med [[Olav Kvite]] med en sterk hær og krevde suverenitet og kongeverdighet over den norrøne bosetningen. Ivar og Olav opptrer både sammen og hver for seg som ledere for de norrøne i Irland følgende år. Det har vært antatt en identitet mellom denne Ivar og Ivar Beinlause, men dette er ikke sikkert. Dublin ble en maktbase, ikke spesielt for videre ekspansjon innover i [[Irland]], men den vegen handelen gikk, det vil si over [[Irskesjøen]] og mot England.

=== Den store hæren i England ===
I henhold til den [[Angelsaksiske krønike]] «kom en mektig hedensk hær til England» i år [[865]]. Det var en hær av hovedsakelig dansker og andre av [[norrøn]] bakgrunn fra [[Norge]], [[Irland]] og [[Normandie]] av en hittil uhørt størrelse som flyttet seg gjennom England med fryktelig hastighet og gjennombruddskraft.

Hærstyrken var ledet av Ivar Beinlause og brødrene hans, [[Halvdan Ragnarsson]] og [[Ubbe Ragnarsson]]. Det var den første invasjonen av [[viking]]er hvor hensikten var primært erobring og ikke kun sporadisk plyndring. Virkningen var knusende. I henhold til sagaskribentene var hensikten dog først og fremst personlig, at brødrene var ute etter å hevne faren [[Ragnar Lodbrok]]s død i [[Northumbria]].

De gikk i land i [[East Anglia]], der hvor Ragnar Lodbrok i henhold til legenden hadde lidd skipbrudd tidligere, og kong [[Edmund martyren|Edmund av East Anglia]] kjøpte seg fred ved å gi proviant til den fremmede hæren, og stille hester og vinterkvarter til disposisjon. Ivar (som av biskop [[Asser]] i biografien ''Livet til kong Alfred'' ble kalt for «Hingwar») ledet deretter hæren nordover langs den gamle [[Romerriket|romerske]] vegen, krysset [[Humber]] og gikk inn i Northumbria. Den [[1. november]] [[866]] erobret og okkuperte de den største byen Jorvik (York) ved et overraskende angrep og ved å dra fordel av de indre svekkelsene ved at kong Ælla var krig med sin rival [[Osbert av Northumbria|Osbert]]. De norrøne begynte deretter å forsterke befestningen av byen.

=== Konge av York ===
Northumbrianerne la til side indre motsetninger for å forene seg mot en felles fiende, og den [[23. mars]] [[867]] gikk den kombinerte hæren til Osbert og Ælla løs på York. Ivar og mennene hans ikke bare forsvarte byen, men påførte angriperne et knusende nederlag hvor Osbert ble drept og Ælla ble tatt til fange. Det blir bekreftet av ''[[Ulster-annalene]]'' som sier «Et nederlag for de nordlige sakserne i York, på danskenes hender, hvor Alli, konge av de nordlige sakserne, ble slått i hjel».

Ællas død har fått oppmerksomhet hos mange. I henhold til tradisjonen ble Ælla torturert i hjel med groteske midler ettersom brødrene var Ragnar Lodbroks sønner og hadde et hevnmotiv. Sagaene markerer at det spesielt var Ivar som personlig ledet torturen og den mest detaljerte beskrivelsen finnes i ''Tætten om Ragnars sønner'' (''Þáttr af Ragnars sonum''): «De sørget for å skjære en blodørn over Ællas rygg, og kuttet vekk alle ribbeina fra ryggsøyla, og deretter trakk de ut lungene hans.»

=== Drapet på Edvard martyren ===
Hva som var igjen av de northumbrianske adelige flyktet, og Ivar satte inn en lokal angelsakser ved navn Egbert som stedsfortredende hersker for at han selv og hæren, slik den ''Angelsaksiske krønike'' skriver, i år [[868]] kunne bevege seg sørover fra York og sette opp vinterleir i [[Mercia]] ved [[Nottingham]]. Nottingham hadde stor strategisk betydning, både til forsvar og for videre ekspansjon.

Kong [[Burghred av Mercia]] sendte bud til kong [[Æthelred av Wessex]] etter hjelp. En kombinert hær fra Mercia og [[Wessex]] samlet seg for å møte Ivars hærstyrke. Danskene var i mindretall og Ivar gikk isteden inn for en fredsavtale, ''Nottingham-avtalen'', som frigjorde danskene fra deres trengte posisjon. Krønikeskriveren [[Henry av Huntingdon]] noterer rundt 250 år senere:

: ''«Ingwar (Ivar) da så at hele hærmakten til England var samlet der, og at hans gruppe var svakere, og var derfor stengt inne, brukte han glatte ord – som den listige rev som han var – og vant fred og troskap fra de engelske. Deretter dro han tilbake til York, og forble der et år med all sin grusomhet.»

Under dekke av fredsavtalen krysset Ivar med broren Ubbe og hæren Mercia og erobret East Anglia i [[slaget ved Haegelisdun]] i [[870]].<ref group="noter">«Haegelisdun» har blitt identifisert som Hellesden i Bradfield St Clare, [[Suffolk]].</ref>

Ivar har også fått skylden for å ha drept Sankt Edmund av East Anglia. I henhold til kildene nektet Edmund å underkaste seg hedningene. Etter slaget sto Edmund i sin egen hall og hadde kastet vekk sine våpen, slik den [[Frankrike|franske]] munken [[Abbo av Fleury]] skrev på [[900-tallet]], i et forsøk på å imitere [[Jesus Kristus]]. «De onde mennene bandt Edmund og skammelig fornærmet ham og bandt ham til tre» utenfor den lille landsbyen ved navn Hoxne.

Etter øyensynlig å ha plaget sitt offer og hånt hans tro skjøt danskene på ham med piler inntil han var død. Med Edmund drept flyktet hans bror Edwold til [[Cerne Abbas]] i [[Dorset]] og ble en [[eremitt]]. Med ett enkelt slag var det kongelige dynastiet i East Anglia over for alltid. Edmund ble senere erklært som helgen.

=== Erobringen av England ===
I henhold til ''Angelsaksiske krønike'' tok vikingene alt land:

: ''«De ødela alle de kirkene de kom til, på samme tid kom de til Medehamstede ([[Peterborough]]), de brente og ødela<!--brekte – er ikke det det sauene gjør? -->, drepte abbeden og munkene, og alt som de fant der.»''

Ivar dro tilbake til York, men etterlot hæren under felles ledelse av brødrene Halvdan og Ubbe som fortsatte ved å angripe Wessex. De fulgte elven [[Thames]] til [[Reading (Berkshire)|Reading]] som de omgjorde til sitt hovedkvarter. Æthelred døde og Alfred, den senere Alfred den store, fortsatte hans motstand. Det var minst ni større sammenstøt som krønikeskriverne har funnet verdig å benevne som slag, foruten mindre raid for å plage og utmatte danskene. I løpet av slutten av [[870]] hadde danskene mistet flere betydningsfulle menn, en konge og ni jarler blir nevnt, var de villige til å diskutere fred.

=== Krig i Skottland ===
Ivar Beinlause på sin side vendte oppmerksomheten mot [[Skottland]]. Da gikk han atter i forbund med sin gamle medkonge fra Dublin, nordmannen Olav Kvite, som tidligere hadde vært involvert i Skottland, blant annet herjet han der i [[866]].

Olav var gift med [[Aud den djuptenkte]], kjent fra [[Islendingesagaer|islendingesagaene]], og hennes familie kontrollerte Suderøyene ([[Hebridene]]) og antagelig var mange norrøne menn derfra med. I tre år drev de på med herjingstokter for å presse rikdom og penger fra de [[Gæler|gæliske]] og [[Pikter|piktiske]] samfunnene i Skottland, men i [[869]] dro Olav tilbake til Irland for å slå tilbake irske angrep mot Dublin. Han vendte tilbake til nye herjinger det påfølgende året.

I et samordnet angrep seilte Olav opp fjorden [[Firth of Clyde]] fra Irskesjøen med en stor flåte mens Ivar kom nordvest fra York og møtes ved [[Dun Breatann]] ([[engelsk]] ''Dumbarton Rock''), en festning som britene kalte for ''Alcluith'' (= ''Clyde rock'') og som var oldtidshovedstaden i [[Strathclyde]]. Denne festningen hadde gjennom alle år stått imot angrep fra piktere, skotter og anglere, men i henhold til ''[[Ulster-annalene]]'' beleiret Olav og Ivar stedet, erobret og plyndret det.

Festningen holdt ut beleiringen i fire måneder, men ble tvunget til å overgi seg da en av veggene «mirakuløst» raste sammen. Den norrøne hæren ble i Strathclyde for vinteren før den seilte tilbake til Dublin med 200 skip med tyvgods og slaver, inkludert [[Artgal av Strathclyde|Artgal]] (Arthgal), kongen av Strathclyde. Krav om løsepenger ble sendt til hans sønn [[Rhun av Strathclyde|Rhun]], som var gift med søsteren til kong Cináed mac Ailpín ([[Kenneth I av Skottland]]), herskeren av det atskillig større kongedømmet [[Alba]]. Cináed mac Ailpín sendte sine talsmenn med gaver til Dublin og krevde at Artgal ble drept. Ivar gikk med på dette, fikk Artgal henrettet og således ble Rhun ved farens død konge av Strathclyde.

=== Ivar Beinlause dør ===
I [[871]] var Ivar Beinlause tilbake i Dublin hvor han forble «konge av nordboerne i hele Irland og Britannia» inntil han døde i [[873]]. Han døde fredelig, uovervinnelig i kamp og som hedning. [[Winston Churchill]] har bemerket i sin verdenshistorie at «således kan det hende at han fikk det beste av begge verdener». Hans arvtager som konge i Dublin, var Ivars bror Halvdan.

I henhold til legenden ble Ivars lik fraktet tilbake til England etter hans eget ønske og begravd ved kysten som en beskyttelse mot framtidige angrep mot England. Det varte fram til [[Vilhelm Erobreren]] fikk liket gravd opp og brent. Derimot har [[Martin Biddle]] fra [[University of Oxford|Universitet]] i [[Oxford]] og hans danske hustru [[Birthe Kjølbye-Biddle]] lagt fram argumenter om at skjelettet i en grav som er avdekket ved [[Repton]] i [[Derbyshire]], er nettopp levningene etter Ivar Beinlause, men som da er motstridende til teorien om at han led av ''[[osteogenesis imperfecta]]'' (se nedenfor).