Redigerer Isokrates (avsnitt)

== Retorisk program ==
[[Fil:Parc_de_Versailles,_Rond-Point_des_Philosophes,_Isocrate,_Pierre_Granier_MR1870_03.jpg|thumb|Fransk skulptur av Isokrates i Parc de Versailles i [[Versailles]]]]
Ifølge George Norlin definerte Isokrates retorikk som ytre følelse og indre tanke om ikke bare uttrykk, men fornuft, følelse og fantasi. Som de fleste som studerte retorikk før og etter ham, mente Isokrates at den ble brukt til å overtale oss selv og andre, men også brukt til å lede offentlige anliggender. Isokrates beskrev retorikk som «den begavelsen av vår menneskelige natur som hever oss over det rene dyreriket og gjør oss i stand til å leve det [[Sivilisasjon|siviliserte]] livet.» <ref name="Norlin">Norlin, George (1928): [https://archive.org/details/isocrateswitheng02isocuoft «Isocrates»], London W. Heinemann; s. ix–xlvii.</ref> Isokrates definerte entydig sin tilnærming i talen «Mot sofistene».<ref>Benson, Thomas W.; Prosser, Michael H. (2013): [https://www.google.no/books/edition/Readings_in_Classical_Rhetoric/vhSXoY0hDdcC?hl=no&gbpv=0 ''Readings in Classical Rhetoric''], Taylor & Francis, s. 43</ref>

Denne polemikken ble skrevet for å forklare og kunngjøre resonnementene og pedagogiske prinsippene bak den nye skolen hans. Han fremmet en bred utdanning ved å tale mot to typer retoriske lærere: [[Eristikk|eristikkere]], som kranglet om teoretiske og etiske spørsmål, og [[sofistene]], som underviste i teknikker for politiske debatt.<ref name="Matsen"/> Mens Isokrates av mange blir sett på som en [[retorikk|retor]] og som praktiserer retorikk, refererer han selv til studiet sitt som filosofi — som han hevder er hans egen. «Mot sofistene» er Isokrates sitt første publiserte verk der han redegjør for filosofi. Hans viktigste metode er å sette hans måter å undervise på i kontrast til sofisteri. Mens Isokrates ikke går imot den sofistiske undervisningsmetoden som helhet, understreker han sin uenighet til dårlig sofistisk praksis.<ref> Livingstone, Niall (2007): «Writing Politics: Isocrates' Rhetoric of Philosophy», ''Rhetorica: A Journal of the History of Rhetoric''. '''25''' (1), s. 15–34.</ref>

En grunn til mistroen til sofistene, som ikke var en ensartet gruppe, var tendensen til relativistisk tankegang med skeptisisme til kunnskapsteoretiske spørsmål og relativisme i etisk-politiske spørsmål: Finnes det én rett eller én moral? Men mishaget var særlig rettet mot at sofistene lærte bort ved betaling å argumentere og debattere, og således argumentere for eller imot alle ting. «Sofistane degenererte til å bli spissfindige ordkløyvarer, det vil si «sofistar» i vår tydning av ordet.»<ref>Skirbekk, Gunnar (1980): ''Filosofiens historie 1'', Universitetsforlaget, s. 43</ref>

Isokrates' program for retorisk utdanning understreket evnen til å bruke språk for å løse praktiske problemer. Han understreket at elevene trengte tre ting for å lære: en naturlig evne som var medfødt, kunnskapstrening gitt av lærere og lærebøker, og anvendt praksis formet av lærere.<ref name="Matsen"/> Han la også vekt på samfunnsopplæring, opplæring av studenter til å tjene staten. Elevene øvde på å komponere og holde taler om ulike emner. Han anså naturlig evne og praksis for å være viktigere enn regler eller prinsipper for retorikk. I stedet for å avgrense statiske regler, understreket Isokrates «dugelighet for anledningen» eller ''[[kairos]]'' (retorens evne til å tilpasse seg skiftende omstendigheter og situasjoner). Skolen hans varte i over femti år, og etablerte på mange måter kjernen i liberal kunstutdanning slik vi kjenner den i dag, herunder talekunst, komposisjon, historie, statsborgerskap, kultur og moral.<ref name="Matsen"/>