Redigerer Ismail I (avsnitt)

== Slaget ved Chāldirān (1514) ==
[[Fil:Shah-ismaiil-helmet.jpg|thumb|150px|left|Shāh Ismāīls hjelm]]

[[Safavide-dynastiet|Safavidenes]] seiere hadde fått [[qizilbash|qizilbāsh]]ene til at føle seg uovervinnelige, og hadde overbevist dem om at deres leder hadde Gud på sin side. Men det gikk annerledes i 1514, da safavidene ble angrepet av den [[Det osmanske riket|osmanske]] sultanen [[Selim I]]. [[Qizilbash|Qizilbāsh]]soldatene hadde hittil ikke benyttet seg av kruttbaserede skytevåpen, da de anså disse som en vanærende og feig form for krigføring.<ref>Roger Savory: Iran under the Safavids, Cambridge, 1980, s.43</ref> Selv om [[Selim I]] hadde samlet en stert overlegen hær på 100.000 mann mod Ismā'īls 40.000 soldater, var det ikke størrelsen på styrken, men osmanernes bruk av skytevåpen som ble avgjørende. Ismā'īls nærmeste hadde foreslått at han skulle lede en uventet offensiv mot [[Selim I]] på grunnlag av osmanernes militære styrke, men Ismā'īl avslo med begrunnelsen at dette ikke var rettferdig: ''”Jeg er ikke en karavanetyv. Det som Gud har forutbestemt, vil skje.”''<ref name="savory41">Roger Savory: Iran under the Safavids, Cambridge, 1980, s.41</ref>

[[Fil:Chaldiran_Battlefield_Site_in_2004.JPG|thumb|200px|right|Monument bygget på Chāldirān-sletta til minne om [[slaget ved Chāldirān]].]]

Den samlede  [[Det osmanske riket|osmanske]] styrken bestod av 12.000<ref name="savory41" /> [[Bektashi|bektashitiske]] [[janitsjar]]er, som motvillig ble dratt inn i krig mot ''shāh''em, som de også hadde stor respekt for. Man vet at janitsjarerne startet et åpent opprør og forlangte å bli sendt hjem igjen.<ref>Ghulām Sarwar: History of Shāh Ismā’īl Safawī, Ams Press, 1975, s. 77</ref> Janitsjarerne gikk så langt at den skjøt mot sin egen sultans telt i protest.

Da de osmanske soldatene [[slaget ved Chaldiran|møtte]] safavidehæren på Chāldirān-sletta 23. august 1514, endte det med et safavidisk nederlag. Den [[Republikken Venezia|venetianske]] ambassadør Caterino Zeno, beskriver hendelsene slik:

:''Da monarken [Selim] så nedslaktingen begynte han å trekke seg tilbake og vende om. Men Sinan, som kom til unnsetning, fikk artilleriet ført opp og satt til å skyte mot både janitsjarerne og perserne. […] Det er i hvert fall sikkert at hvis det ikke var for artilleriet, som virket forferdende overfor de persiske hestene, som aldri før hadde hørt en slik støy, så ville hele hans [Selims] hær blitt hugget ned.<ref>A narrative of Italian travels in Persia, in the fifteenth and sixteen centuries (1873), s. 61</ref>''

Shāh Ismā'īl ble nødt til å forlate slagmarken for å overleve, og det resulterte i at [[Selim I]] marsjerte til [[Safavide-dynastiet|Safavideriket]]s hovedstad, [[Tabriz]], men dro hjem igjen etter åtte dager. Konsekvensene av nederlaget var tapet av de vestlige, [[Anatolia|anatolske]] provinsene, som så ble innlemmet i Det osmanske riket i 1516/17.