Redigerer Irene av Athen (avsnitt)

=== Keiserlig gemalinne ===
Etter utvelgelsen ble Irene fraktet til Konstantinopel av Konstantin V. Hun ankom byen den 1. november 769. Forlovelsen mellom Irene og Leo fant sted den 3. november i palasskirken ''Theotokos tou Pharou'', «Pharos’ jomfru» (navngitt etter fyrtårnet som stod ved siden av palasset). En måned senere, den 17. desember, ble Irene kronet til keiserinne og viet til Leo IV i kirken til sankt Stefanus.<ref>Garland, Lynda (1998): ''Byzantine Empresses: Women and Power in Byzantium AD 527-1204'', Taylor and Francis, s. 74</ref>

Den 14. januar 771 fødte Irene en sønn, den framtidige keiser [[Konstantin VI]]. Da Konstantin V døde i september 771 mens han førte krig mot bulgarerne, ble han etterfulgt på tronen av Leo IV som da var tjuefem år gammel. En kvinnelig slektning av Irene – navnet hennes har gått tapt – ble giftet bort til den tidligere bulgarske herskeren [[Telerig av Bulgaria|Telerig]] en gang rundt 777, etter at han hadde flyktet til Konstantinopel og søkt asyl. Irene hadde også en nevø.<ref>Herrin (2001), s. 56, 70, 134.</ref>

Allerede da ekteskapet mellom Irene og Leo ble inngått led Leo av [[tuberkulose]], og da sønnen Konstantin var nyfødt, sørget barnets farfar Konstantin V for utnevne Leos to halvbrødre Nikeforos og Christopher til sine underkeisere ([[cæsar (tittel)|''cæsar'']]). Men i 776 utnevnte Leo sin egen sønn, Konstantin VI, til ''cæsar'' og erklærte ham som sin etterfølger. Ikke lenge etter ble det avslørt en sammensvergelse mot ham, men Leo valgte å ikke la de skyldige henrette. Mange av de som hadde deltatt i sammensvergelsen ble imidlertid forvist til [[Krim]]halvøya.<ref>Bury, J.B. (2015): ''A History of the Later Roman Empire''. Cambridge University Press. ISBN 9781108083188, s. 478</ref> Deretter begynte Leo å planlegge et angrep mot araberne i Syria, som han anså som en større trussel enn bulgarnre.<ref name="Bauer_388">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 388</ref>

Etter at Leo IV ble enekeiser ved farens død, viste det seg at han og Irene hadde avvikende religiøse overbevisninger. Keiser Leo var [[Ikonoklasme|ikonoklast]], og for ham var forekomsten av [[Ikon (kristendom)|ikoner]] ensbetydende med avgudsdyrkelse. Irene på sin side støttet den tradisjonelle bruken av ikoner i trosutøvelsen.<ref name="Miller_572"/> Disse divergerende oppfatningene skapte et anstrengt forhold dem imellom. I begynnelsen førte Leo en moderat politikk i spørsmålet om ikoner, men i august 780 ble politikken strammet inn, da en rekke folk i hoffet ble hardt straffet for å ære ikoner og hellige bilder. Det sies at han oppdaget ikoner skjult blant Irenes eiendeler, og at dette funnet førte til at han nektet å dele ekteseng med henne. Irene fikk kun ett barn, Konstantin VI, noe som har blitt brukt som støttepunkt for at historien om Leos ikonfunn hos hustruen medfører riktighet. Det er også mulig at Irene aktivt forsøkte å beskytte eller skjule motstandere av den ikonoklastiske politikken.<ref>Garland (1998), s. 74</ref>