Redigerer Insulær kunst (avsnitt)

=== Historisk bakgrunn ===
I motsetningen til den samtidige [[Bysantinsk kunst|bysantinske kunsten]], og kunsten i de fleste betydelig perioder, kom insulær kunst ikke fra et samfunn hvor stilistiske fellestrekk ble spredt over et større antall ulike typer kunstobjekter. Samfunnet over hele De britiske øyer var effektivt et jordbrukssamfunn, bygningene var enkle og rudimentære, og det var ingen særskilt arkitektonisk stil. Det ble helt sikkert skapt mindre kunstobjekter i forgjengelige materialer, som i tre og lær, som ikke har overlevd til ettertiden, og således ikke kan bedømmes. Hva som er blitt bevart er metallarbeider, skulpturer, og religiøs bokkunst. Både de religiøse og de verdslige oppdragsgiverne av kunsthåndverk forventet å bli blendet av de individuelle objektenes prakt, og disse var uansett mer blendende i deres verden som manglet visuell forfinelse.<ref>Henderson ss. 48-55; Dodwell, ss. 19 og hele kapittel 7.</ref>

[[Fil:Iona Abbey.jpg|thumb|300px|[[Iona-klosteret]] på den avsidesliggende øya Iona var et sentrum for keltisk kristendom.]]
Særlig på [[Irland i tidlig middelalder]] var den geistlige og verdslige elite ofte meget tett sammenknyttet. En del abbedier ble holdt i generasjoner innenfor en mindre slekt.<ref>Youngs, ss. 13-14</ref> Irland var delt i svært mange småkongedømmer, nesten for mange for historikere kan holde rede på, mens det i [[Angelsaksere|angelsaksiske]] [[Storbritannia (øy|Britannia]] var et mindre antall av langt større kongedømmer. De irske, [[Piktere|piktiske]] og angelsaksiske elitene hadde lange tradisjoner med metallarbeid av den fineste kvalitet. Mye av arbeidene var produsert for personlig utsmykning av eliten. Den insulære stilen oppsto i sammensmeltningen av to stiler, de opprinnelige [[Hedendom|hedenske]] keltiske og germanske dyremotivene i en ny [[kristen]] kontekst, og med en del oppmerksomhet for den [[Senantikken|senantikke]] stil, særlig i deres anvendelse i [[manuskript]]er, som var en ny type kunstobjekt for begge tradisjoner.<ref>Youngs, ss. 15-16, 72; Nordenfalk, ss. 7-11; Pächt, ss. 65-66</ref>

Den rolle som kongedømmet [[Northumbria]] utgjorde i dannelsen av den nye stilen synes å ha vært vesentlig. Det angelsaksiske kongedømmet som lå lengst nord fortsatte å ekspandere inn i keltiske og piktiske språkområder, men etterlot det stedegne befolkningen hovedsakelig uforstyrret i områder som [[Dalriada]], [[Elmet]] og [[kongedømmet Strathclyde]]. [[Iona-klosteret]], det irske klosteret på øya [[Iona]] i [[Indre Hebridene]] ble etablert av den hellige [[Columba av Iona|Columba]] (Colum Cille) i [[563]]. Det skjedde på en tid da Iona var en del av Dalriada og som omfattet områder i både Skottland og Irland. Selv om den første konverteringen til kristendommen av en northumbrisk konge, [[Edwin av Northumbria|Ædwine]] i [[627]], ble utført av presteskapet fra den [[Den romersk-katolske kirke|romersk-katolske]] [[gregoriansk misjon|gregorianske misjonen]] til [[Kent]], var det den [[keltisk kristendom|keltiske kristendommen]] fra Iona som innledningsvis var mest innflytelsesrik. Iona-klosteret grunnla et søsterkloster på øya [[Lindisfarne]] på den engelske østkysten i [[635]]. Imidlertid forble Northumbria i direkte kontakt med [[Den hellige stol|Roma]] og andre betydningsfull klostersentra som hadde blitt grunnlagt av den hellige [[Wilfrid]]. Ved [[kirkemøtet i Whitby]] i [[664]] ble det bestemt at det var den romersk-katolske praksis som skulle være gjeldende, særlig i spørsmålet av datering av [[påske]]n, ikke keltisk kristen, noe som førte at Iona trakk seg ut, og underla seg ikke katolsk datering før i [[715]].<ref>Nordenfalk, ss. 8-9; Schapiro, ss. 167-173</ref>