Redigerer Ingeborg Lygren (avsnitt)

== Lygren-saken ==
I desember 1961 gikk major i [[KGB|Komiteen for statlig sikkerhet]] (KGB), [[Anatolij Mikhailovitsj Golitsyn]], over til CIA. Han hadde mye informasjon med seg som kunne avsløre flere [[Muldvarp (spion)|muldvarper]] i CIA og [[FBI|Federal Bureau of Investigation]] (FBI), og han kunne også fortelle mye om hvem som kunne være hemmelige KGB-agenter.

Sommeren 1962 fortalte Golitsyn til [[Asbjørn Bryhn]] at i begynnelsen av 1960 fikk KGB tak i et NATO-dokument fra Oslo på 12 sider. Dokumentet handlet om NATOs reaksjon på Frankrikes stilling i organisasjonen og diskuterte også det såkalte tyske spørsmålet. Det viktigste var likevel at Golitsyn hadde sett et håndskrevet merknad på dokumentet, der det sto at «endelig kommer det NATO-dokument fra Oslo også» og «dette er en veldig god rekruttering». 

[[POT|Politiets overvåkingstjeneste]] (POT) under Asbjørn Bryn startet da etterforskning som viste at mange institusjoner og personer hadde hatt tilgang til dette dokumentet, inkludert Haavik, som da var sekretær for det såkalte 1. rettskontor, men etterforskingen klarte ikke å finne kilden.

Året etter, i 1963, fortalte Golitsyn at en KGB-offiser med kodenavn Sasha, i 1962 var muldvarp ved CIAs stasjon i [[Berlin]], og hadde greidd å ødelegge et stort antall vestlige agent-operasjoner. Resultatet var fengsling og drap på mange vestlige agenter. Han trodde videre at det virkelige etternavnet på denne mannen begynte med bokstaven «K». Golitsyn fikk da tilgang på CIA sine arkiv og navnet på alle CIAs agenter. Han plukket straks ut Kovich, som hadde vært agent i Berlin på det aktuelle tidspunktet. Da han bladde gjennom mappen til Kovich, kom han også over at Kovich hadde instruert og ført Lygren som CIA-agent i Moskva i tiden fra 1956 til 1959. Golitsyn mente at Lygren var KGB-agent, og at det var hun som gjorde Kovich til muldvarp i CIA - og ikke omvendt.

Asbjørn Bryhn ble så i 1964 kontaktet av CIA og fikk vite hva Golitsyn hadde funnet ut. Den 14. september 1965 ble Ingeborg Lygren arrestert av POT, mistenkt for spionasje for en fremmed makt. Saken vakte stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt, den ble blant annet omtalt to ganger i ''[[The New York Times]]''.<ref>''Oslo Spy Case Stirs Military; Staff Chief Offers to Quit as Secretary Is Arrested'', 30. september 1965 og ''Paper Report Spy Details'', 5. oktober 1965</ref> Ingeborg Lygren satt arrestert for mistanke om spionasje i flere måneder og slapp ut til et totalt ødelagt liv. Det var [[Ørnulf Tofte]] selv som ledet forhørene, og denne saken sluttet med at overvåkingssjefen og etterforskerne ble kalt inn til Riksadvokaten og fikk høre at dette var svært dårlig politiarbeid. Her skulle det ikke blitt satt frem tiltale i det hele tatt. Senere, i 1990-årene, kom [[Lund-kommisjonen]] frem til at Politiets Overvåkingstjeneste (POT) helt siden 1950-årene systematisk hadde brutt både interne reglement hos politiet og norsk lov. <ref>{{Kilde www |url=http://medierunden.blogg.no/1285438560_spaneren.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2021-04-13 |arkiv-dato=2017-10-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20171020140208/http://medierunden.blogg.no/1285438560_spaneren.html |url-status=død }}</ref>Den 10. desember 1965 foreslo Asbjørn Bryn for statsadvokat [[Lauritz Dorenfeldt]] at Ingeborg Lygren skulle tiltales som spion for KGB. Bryn påstod at hun hadde tilstått, men Dorenfeldt fant denne så tynn at han foreslo henleggelse av saken mot Lygren «på grunn av bevisets stilling» for riksadvokat [[Andreas Aulie]]. Den 14. desember samme året ble Ingeborg Lygren satt fri fra [[Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt|kvinnefengselet på Bredtvedt]] i Oslo.

Lygren var sykemeldt frem til 1966, og fikk da igjen en stilling i E-staben, men ikke som sekretær for E-sjefen, som da var general [[Johan Berg]]. Arbeidet var oversettelse fra russisk til norsk. POT med Asbjørn Bryn og flere politikere trodde fremdeles Lygren var spion, og etterretningstjenesten måtte beskytte henne mot både disse kreftene og journalister frem til 1974, da Golitsy og sjefen for CIAs sin kontraetterretningsseksjon, James Jesus Angleton, mistet all tiltro og Angleton ble avsatt. Lygren fikk tilbud om en erstatning på 250&nbsp;000 dollar. Hun avslo tilbudet fra CIA, men søkte om billighetserstatning fra [[Stortinget]], og fikk til slutt 30&nbsp;000 kroner.<ref>{{Kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Saksside/?pid=1961-1970&mtid=21&vt=a&did=DIVL39160|tittel=Om søknad fra Ingeborg Lygren, Oslo, om billighetserstatning,|besøksdato=3. mai 2018|forfattere=|dato=|forlag=Stortinget|sitat=}}</ref>

Det skulle gå enda tre år - til januar 1977 - før den virkelige spionen, [[Gunvor Galtung Haavik]], ble tatt på fersk gjerning under et møte med sin føringsoffiser, Aleksander Printsipalov, ved [[Bråten holdeplass|Bråten stasjon]] på Ekebergbanen i Oslo.

I 1982 gikk Ingeborg Lygren av med pensjon, flyttet til barndomshjemmet utenfor Sandnes og levde et stille liv der. Hun døde i Sandnes i januar 1991.<ref>side 93 i ''Iskyss'', ISBN 82-574-0899-9</ref>