Redigerer Identitet (avsnitt)

==Historisk utvikling fra matematikk og filosofi til psykologi==
Den psykologiske betydningen av begrepet, «''en persons identitet''», stammer fra [[etterkrigstiden]]. Imidlertid har dagens betydning en lang historie med gradvis glidende betydning fra matematikk og filosofi, til nå å være et psykologisk/kulturelt uttrykk. Ordet kom inn i engelsk på 1500-tallet som et matematisk uttrykk for identisk likhet. Fra 1700-tallet ble identitet begynt brukt av filosofer som [[Leibniz]] og [[Locke]] innen [[metafysikk|metafysiske]] diskusjoner om forholdet mellom ånd og materie. Denne bruken ble videreført innen [[romantikken]] av filosofer som [[Friedrich von Schelling]]. Dagens betydning av ordet ble skapt av [[Utviklingspsykologi|utviklingspsykologen]] [[Erik H. Erikson]] på 1920-tallet. Erikson forsøkte å videreføre [[Sigmund Freud]]s teorier om barndommen til ungdomsstadiet, og skapte det nå allment brukte ordet "[[identitetskrise]]" for å beskrive unges problemer med å føle tilhørighet. Denne betydningen spredte seg i etterkrigstiden fra psykologien med bl.a. begrepet [[fremmedgjøring]], og til samfunns- og humanvitenskapene, og har blitt tatt opp i dagligspråket siste 30-års tid.

At ordet er av ny dato betyr selvsagt ikke at fenomenet «identitet» ikke eksisterte før dette, men innføringa av begrepet innebærer at fenomenet kunne bli gjenstand for refleksjon og analyse. Norske kilder fra 1800-tallet er fulle av begreper som «nationalkarakter», og «ægte norsk» osv., som jo er uttrykk for identitet knyttet til et nasjonalt fellesskap. Men det ble i liten grad reflektert over om disse særtrekkene hadde en objektiv kjerne ''("[[essensialisme]]")'', eller om de var oppfunnet for å skape en kulturell eller politisk tilhørighet ''(«[[konstruktivisme]]»)''.

Psykologen [[Georg Herbert Mead|George Mead]] fremstilte identitet som noe som gjør at et individ kan skape en markering mellom «vi» og «de andre». Identitet ble da de kulturuttrykk som var egnet til å skape distinksjonen mellom hvem som tilhører «oss» til forskjell fra «de andre». Språk, forbruksvaner, kollektive minner, klær, religion osv. kunne da fungere som markører for identitet.