Redigerer IFOR (avsnitt)

== Hvordan var så dette i praksis?==

'''IFOR''' var NATOs første store fredsskapende operasjon, hvor oppdraget var å garantere at fiendtlighetene mellom partene opphørte.

IFOR skulle separere de stridende partenes væpnede styrker, fra føderasjonen [[Bosnia-Hercegovina]] som besto av muslimer og kroater og [[Republika Srpska]] som besto av bosniske serbere, fra hverandre.

IFOR overvåket overføring av landområder mellom [[Føderasjonen i Bosnia-Hercegovina]] og [[Republika Srpska]] i henhold til den grense som var trukket opp av partene under forhandlingene i Dayton. Denne grensen mellom partenes områder ble merket, og serbere som havnet på muslimsk område, ble tvangsflyttet til serbisk område og tilsvarende med muslimer på serbisk område. 

[[Fil:Serberne flytter.jpg|thumb|Serbiske familier må flytte fra sine hjem som kom på muslimsk side av grensen mellom Modrica og Gradacac etter [[Daytonavtalen]] {{byline|Paal Sørensen}}]]

[[Fil:Serbiske barn som bodde på feil side av demarkasjonslinjen.jpg|thumb| Disse serbiske barna måtte flytte fra sine hjem, mellom Modrica og Gradacac på grunn av [[Daytonavtalen]] {{byline|Paal Sørensen}}]] 

Alle tunge våpen som artilleri, bombekastere og stridsvogner, ble fjernet fra sine stillingsområder eller lagre og bragt inn i et av NATOs mange godkjente og overvåkede lagringsområder. Det ble så iverksatt et inspeksjons- og kontrollregime, hvor vel utdannede og utplukkede NATO-offiserer kom på uanmeldte kontroller til de forskjellige serbiske, kroatiske og muslimsk styrkenes leirer og depoter og kontrollerte at materiellet ikke var fjernet eller endret.

IFOR-styrkene konsentrerte seg så om å delta i letingen etter ettersøkte krigsforbrytere, leting etter forbudte våpen og hindre at kontakt mellom partene ikke utviklet seg til voldshandlinger. Dette var spesielt et problem under muslimenes besøk på gravene til sine forfedre som de hadde måttet etterlate på det som nå var blitt serbisk territorium.

Ettersom situasjonen på bakken etterhvert bedret seg, begynte IFOR også å tilby støtte til organisasjoner som overvåket og kontrollerte de sivile aspektene av [[Daytonavtalen]], inkludert OSSE, FN og Sikkerhetsrådets utsendinger. Også delegasjoner fra de deltagende nasjoners politikere eller regjeringer ble støttet og eskortert.

IFORS mål var i det store og hele løst etter valgene i september 1996, men situasjonen var fortsatt så ustabil og det gjensto fortsatt svært mange problemer på den sivile siden. NATO gikk derfor med på å etablere en noe svakere styrke, Stabilisation Force ([[SFOR]]) fra desember 1996 som i det store og hele videreførte IFORs oppgaver.