Redigerer Huset Bruce (avsnitt)

=== Etableringen av en kongeslekt ===
Etableringen av slekten Bruce krav på den skotske kronen kom i 1219 da [[Robert Bruce, 4. lord av Annandale]] giftet seg med [[Isobel av Huntingdon]], datter av [[David av Skottland, jarl av Huntingdon]] (ca. 1144 – 1219), sønnesønn til kong David I og niese av kong [[Vilhelm I av Skottland]].<ref name="Way"/> Denne ekteskapsunionen brakte både stor rikdom, med tillegg av landområder i både England og Skottland.<ref name="Way"/> Deres sønn, [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale]], kjent som «konkurrenten» var tidvis [[Tanisteri|tanist]] (tronfølger) av den skotske kronen. Da [[Aleksander III av Skottland]] døde uten mannlige arvinger den 19. mars 1286, krevde både Bruce og [[Johan Balliol]] arverett til tronen. Hans svært unge datterdatter i [[Norge]], resultatet av det politiske ekteskapet mellom kong [[Eirik II Magnusson|Eirik Magnusson]] og hans datter [[Margaret av Skottland (Norge)|Maragret]] som hadde dødd i barsel. Dette barnet, [[Margrete av Skottland|Margrete]], kalt for «Jomfruen av Norge», var den siste direkte i blodsbånd. Men hun døde i [[1290]] på overfarten over [[Nordsjøen]] til Skottland for å kreve den skotske tronen. I frykt for en skotsk innbyrdeskrig mellom de to familiene Bruce og Balliol, og deres respektive tilhengere, ba Skottlands voktere (de utvalgte menn som styrte Skottland i fraværet av en konge) kongerikets sørlige nabo, kong [[Edvard I av England]], om å megle mellom de ulike fordringshavere til den skotske tronen. Edvard I så på dette som sin mulighet som han lenge hadde ventet på, at han var den som bestemte i Skottland, ved å velge den konge som var underlagt ham selv og Englands interesser. Han hadde allerede erobret [[Wales]], med Skottland var han enehersker over [[De britiske øyer]]. I [[1292]] valgte han Johan Balliol framfor Bruce som deretter sverget lydighet til den engelske monarken, i praksis aksepterte han å være skotsk klientkonge av det engelske kongerike. Det var dog ikke lenge før Balliol gjorde opprør mot Edvard, noe som førte til hans nederlag og tvunget til å abdisere etter [[Slaget ved Dunbar (1296)|slaget ved Dunbar]] i [[1296]].<ref name="Grant"/>