Redigerer Hukommelse (avsnitt)

==Langtidshukommelse/minne== 
[[Fil:Ebbinghaus2.jpg|thumb|Hermann Ebbinghaus]]

Med langtidshukommelse menes det lager av informasjon som finnes i minnet. Forskning viser at det er lite sannsynlig at det kun finnes ett ”lager” for hukommelse, derimot tilsier variasjonen i informasjon at det sannsynligvis er flere systemer. Støtte for at det finnes flere systemer kommer blant annet fra forskning på mennesker med hjerneskade. Det har imidlertid vært diskutert hvor mange slike systemer det kan være.

Ved forskning er det funnet sterk støtte for at man kan skille mellom korttids- og langtidhukommelse, fordi man har funnet dobbel dissosiasjon for dette. Med det menes at noen pasienter har skadet korttidshukommelse, men intakt langtidshukommelse, mens andre pasienter viser det motsatte mønsteret. Man antar da at de ulike formene for hukommelse er knyttet til ulike deler av hjernen.
Det kan finnes flere kompontenter innen langtidshukommelse. Ett skille går på hvorvidt minnene er bevisste eller ikke. Dette kalles deklarativ og non-deklarativ hukommelse, eller også kalt henholdsvis eksplisitt og implisitt hukommelse. Det er verdt å merke seg at det sterke skillet mellom deklarativ og non-deklarativ hukommelse nok er en overforenkling. Dette ser man på bakgrunn av forskning på amnesipasienter.

Non-deklarativ hukommelse kommer til uttrykk i atferd og involverer ikke bevisst erindring.
Enkelte mener at non-deklarativ hukommelse igjen deles opp i to systemer. Det perseptuelle representasjonssystem kan sees på som en samling av domenespesifikke moduler som operer på perseptuell informasjon. Et annet system er prosedural hukommelse, som viser til noe man kan gjøre, et eksempel på dette er å lære å sykle. Andre former for non-deklarativ hukommelse er: klassisk betinging, operant betinging, habituering og sensitisering.

Deklarativ hukommelse kan også deles opp i flere undersystemer. Tulving (1972) foreslo at man kan skille mellom episodisk og semantisk hukommelse. Episodisk hukommelse refererer til minner som i biografisk kontekst i form av hendelser og episoder (f.eks. å huske en spesifikk middag hos bestemor), mens semantisk hukommelse refererer til generell kunnskap vi har om verden, uten at vi kan sette det i en biografisk kontekst (f.eks. hva dyr er eller hva ulike ord og uttrykk betyr). Ved hjelp av hjerneavbildingsteknikker har det blitt indikert at ulike hjerneområder er knyttet til henholdsvis episodisk og semantisk hukommelse.

Mange tenker på episodisk hukommelse som en ”film” som kan spille på en indre skjerm, men i psykologien har man lenge visst at gjenhenting av minner er en konstruktiv prosess. Det betyr at når man tenker tilbake på ting som har skjedd, blir minnene påvirket av den konteksten man er i for øyeblikket. Dette har blant annet betydning i rettsvesenet, når det gjelder vitners hukommelse av hendelser. Også når det gjelder å se for seg hva som vil skje i framtiden bruker vi episodisk hukommelse. På bakgrunn av det vi mener har skjedd med oss tidligere, gjør vi en vurdering av hva som kan eller ikke kan skje.

Det er likheter mellom disse formene for hukommelse. Tulving (2002) mener episodisk hukommelse i evolusjonær historie stammer fra semantisk hukommelse, men at det er et nyere hukommelsessystem og derfor mer sårbart. Episodisk hukommelse ligner autobiografisk hukommelse, men er ikke det samme. Førstnevnte relateres til mer trivielle hendelser i tilværelsen, og huskes i et kortere tidsrom. Til sammenligning relaterer autobiografisk hukommelse seg til hendelser som er viktig for personens forståelse av seg selv, og disse minnene kan være mange tiår gamle.

===Langtidshukommelse og hjernen===

Koding og gjenhenting involverer flere prosesser, og det er tydelig at det er mer komplekst enn man tidligere har antatt. Forskning på dette er basert på funksjonelle avbildingsteknikker og pasienter med hjerneskade. I hjernen har man funnet ut at hvert hukommelsessystem er knyttet opp mot ulike deler av hjernen. Dette gir støtte for antagelsen om at det er snakk om delvis separate systemer. Det er likevel sånn at et hjerneområde kan være involvert i et hukommelsessystem på ulike måter: enten det er snakk om innkoding, lagring av informasjon, kontroll av hukommelsesrelevante prosesser eller for gjenhenting av informasjon.

Prefrontal cortex er viktig når det gjelder de fleste prosesser som involverer oppmerksomhet, og dermed også for langtidshukommelse. Dorsolateral prefrontal cortex er viktig for deklarativ hukommelse. I semantisk hukommelse spiller anterior temporallapp en rolle.

For episodisk hukommelse er det foreslått at følgende systemer er involvert: hippokampus, mammillærformasjonene, fornix og anterior talamisk nukleus.

Når det gjelder læring av ferdigheter og prosedural hukommelse, er striatum og cerebellum viktige. I forskning på denne formen for hukommelse har Parkinsonpasienter spilt en viktig rolle.

Laterale og mediale områder av partietallappene kan se ut til å være involvert i episodisk hukommelse.

Det som er viktig å merke seg når det gjelder forskning på lokasjon av funksjoner i hjernen, er at det ofte blir å forenkle en kompleks virkelighet. Stort sett er mange flere områder involvert enn bare de som er nevnt her.

===Langtidshukommelse i historisk lys===

Den tyske psykologen [[Hermann Ebbinghaus]] ([[1850]]&ndash;[[1909]]) var en av de første til å studere hukommelsen empirisk. Han oppdaget blant annet en systematisk endring i glemming av lært informasjon og i effekten av å lære på nytt. Han oppdaget den såkalte [[glemmingskurven]], uttrykt med følgende formel:

:<math>R = e^{-t/S}</math>

hvor <math>R</math> er [[gjenkallelse]], <math>S</math> er den relative styrken til minnet <math>t</math> er [[tid]].

En typisk grafisk fremstilling vil vise at det meste av glemmingen vil inntreffe de første timene og dagene etter innlæring. Etter denne perioden er det relativt lite informasjon som glemmes.

De siste årene har man også i større grad forsket på emosjonenes betydning for hukommelsen.