Redigerer Holocaust i Frankrike (avsnitt)

===Tysk invasjon og okkupasjon===
{{se også|slaget om Frankrike}}
[[Fil:France map Lambert-93 with regions and departments-occupation-no.svg|miniatyr|Situasjonen i Frankrike etter invasjonen i 1940 og fra november 1942 inkludert Italias okkupasjon av grenseområdet (fra [[Toulon]] og Nice i sør til [[Rhône]] i nord med hele [[Provence]]).]]
Etter tysk seier i [[slaget om Frankrike]] ble landet delt i en okkupasjonssone i nord samt langs Atlanterhavet og i sør Vichy-regimet under [[Philippe Pétain]] som samarbeidet med nazistene. Den okkuperte delen av Frankrike ble administrert militært sammen med det okkuperte Belgia. Franske kolonier i Afrika inkludert Madagaskar var i prinsippet styrt fra Vichy. General [[Charles de Gaulle]] var motstander av Pétains linje og flyktet til Storbritannia der han etablerte en eksilregjering.<ref name=":0" /><ref name="Marrus" /><ref name=":3" /><ref name=":4" /> 

Etter tysk kontroll over Frankrike foreslo de tyske utenriksdepartementet å samle fire millioner europeiske jøder på [[Madagaskar]] som var en fransk koloni. Adolf Eichmann og hans medarbeidere arbeidet over et år med planen og utarbeidet konkrete opplegg for gjennomføring. De store avstandene, britisk dominans på havet og behovet for lastekapasitet gjorde planen vanskelig å gjennomføre. [[Slaget om Madagaskar|Allierte styrker inntok øya i 1942]] og [[Madagaskarplanen|planen]] ble uaktuell.<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/france|tittel=France|besøksdato=2021-06-14|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref><ref name="Marrus" /><ref name=":3">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 47, 220</ref><ref name=":4">{{Kilde bok | forfatter = Bauman, Zygmunt | utgivelsesår = 1997 | tittel = Moderniteten og Holocaust | isbn = 8290016824 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Vidarforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022500072 | side = }}</ref>

Etter den tyske invasjonen flyktet omkring 3000 jøder fra Luxembourg, mens 816 ble værende og nesten alle disse ble deportert og drept. I [[Alsace-Lorraine]] bodde det omkring {{formatnum:30000}}  jøder i mellomkrigstiden. I 1938 flyttet en del til det andre deler av Frankrike. Ved krigens utbrudd i 1939 evakuerte franske myndigheter {{formatnum:430000}} innbyggere, hvorav en god del jødiske, fra grenseområdet. En stor del av jødene som var i Alsace-Lorraine under tyske okkupasjon døde i konsentrasjonsleirene.<ref name="Bukey" />

SS-offiseren [[Theodor Dannecker]] representerte [[RSHA]]s jødekontor som ble ledet av [[Adolf Eichmann]].<ref name=":0" /> Dannecker var i Paris fra august 1940. Dannecker hadde lite eget mannskap og ble ikke støttet av den tyske okkupasjonsmakten, og presset på egen hånd den franske administrasjonen til å opprette jøderåd (''Union Générale des Israélites de France'', UGIF) på samme måte som i de okkuperte Polen. Jøderådene bl straks brukt av nazistene og Vichey som et verktøy i forfølgelse og undertrykking.<ref name="Marrus">{{Kilde artikkel|tittel=Jewish Leaders and the Holocaust|publikasjon=French Historical Studies|doi=10.2307/286268|url=https://www.jstor.org/stable/286268|dato=1987|fornavn=Michael R.|etternavn=Marrus|serie=2|bind=15|sider=316–331|issn=0016-1071|besøksdato=2021-06-14}}</ref>

Ved inngang til krigen bodde det opp mot {{formatnum:350000}} jøder i Frankrike, av disse var bare halvparten franske statsborgere og de øvrige hadde innvandret eller søkt tilflukt. Omtrent to tredeler av jødene bodde i Paris. Forfølgelsene begynte kort tid etter våpenhvilen både i den okkuperte sonen og i Vichy-sonen. Den tyske sonen mist jødene arbeidet og fikk bevegelsesfriheten innskrenket. Vichy-regjeringen innførte i oktober 1940 ''statut des juifs'' (anti-jødiske lover) som definerte hvem som skulle betraktes som jøder og som søkte å drastisk innskrenke jødenes virksomhet. Vichy-regjeringen innførte 143 lover og forskrifter som rettet seg spesifikt mot jødene. Franske domstoler fulgte i stor grad lojalt de nye lovene.<ref name=":2" /><ref name=":5" /><ref name=":6" /> 

Etter press fra Tyskland etablerte Vichy et kontor for jødesaker under Xavier Vallat i mars 1941. Denne etaten hadde ansvar for å iverksette antijødiske lover herunder beslagleggelse av jødenes eiendommer. I november 1941 etablerte Vallat unionen av franske jøder etter press fra Dannecker. Vichy-regimets tiltak rettet seg til å begynne med mot jøder uten statsborgerskap. [[Pierre Laval]] sluttet i april 1942 seg til Vichy-regjeringen som statsminister. Laval var ivrig i sine bestrebelser på å samarbeide fullt ut med tyske okkupasjonsmakten. Laval erstattet i mai 1942 Xavier Vallat med den ivrige antisemitten Louis Darquier de Pellepoix som velvillig forfulgte jøder, med eller uten fransk pass. Forfølgelsene av jødene i Vichy-sonen pågikk i nesten to år før selve deportasjonene begynte.<ref name=":2">Hand, S., & Katz, S. T. (Eds.). (2015). ''Post-Holocaust France and the Jews, 1945-1955''. New York University Press.</ref><ref name=":5">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 220-221</ref><ref name=":6">Weisberg, R. H. (2013). ''Vichy law and the Holocaust in France'' (Vol. 3). Routledge.</ref>

Vichy-regimet hadde juridisk myndighet både i Nord-Frankrike, som var okkupert av den tyske Wehrmacht; og den sørlige «frisonen», der regimets administrative senter, Vichy, lå.<ref>Christofferson & Christofferson (2006), s. 35.</ref><ref>Moore (2000), s. 126.</ref> Vichy samarbeidet frivillig og forsettlig med Nazi-Tyskland<ref>Knapp (2006), s. 3.</ref> og vedtok en politikk for forfølgelse av [[jøder]], vist ved vedtak av [[Antisemittisme|antisemittisk]] lovgivning så tidlig som i oktober 1940, Loven om jødenes status, som juridisk omdefinerte franske jøder som en ikke-fransk underklasse, og fratok dem statsborgerskap.<ref name="Weitz_29">Weitz (1995), s. 29.</ref><ref>Weisberg (1997), s. 56–58.</ref> Ifølge [[Philippe Pétain|Philippe Pétains]] stabssjef «var ikke Tyskland opphavet til den anti-jødiske lovgivningen til Vichy. Den lovgivningen var spontan og autonom.»<ref>Curtis (2002), s. 111.</ref> Lovene gjorde det mulig å konfiskere eiendom, arrestasjoner og deportasjoner til konsentrasjonsleirer.<ref>Weisberg (1997), s. 2.</ref>