Redigerer Henriette Bie Lorentzen (avsnitt)

== Motstandskamp, torturoffer, konsentrasjonsleirfange (1940–1945)==
[[File:Henrik Groth (cropped).jpg|thumb|Henriette Haagaas drev motstandsarbeid sammen med fetteren, Cappelen-direktør [[Henrik Groth]]]]

===Motstandskamp===
Etter stengningen av Nansenskolen i 1940 flyttet hun samme år til [[Kristiansand]] med ektemannen Øyvind Bie Lorentzen, som ble lektor ved [[Kristiansand katedralskole]]. Det var ikke mulig for henne å få jobb som lektor i byen fordi katedralskolen ikke ansatte ektefeller, så hun gav i stedet privatundervisning i filosofi og latin.

Sammen med ektemannen ble hun involvert i motstandsarbeid i Kristiansand. Deres innsats omfattet flyktningarbeid, kurérvirksomhet og spredning av illegale aviser i samarbeid med hennes fetter, Cappelen-direktør [[Henrik Groth]]. Hun fortalte at «hver gang jeg var i Oslo oppsøkte jeg min fetter Henrik Groth i Cappelens Forlag. Han var kontaktledd for den illegale avisen ''[[Håndslag]]''. Avisen skulle stimulere og oppmuntre kampen mot nazifisering og gi orientering om krigens gang i Europa».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2019 | tittel = Arkivet | isbn = 9788292306376 | forlag = Arkivet freds- og menneskerettighetssenter | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2021110448642 | side =105 }}</ref> Ektemannen ble en av lederskikkelsene i motstandskampen i Kristiansand. Den unge Henriette Haagaas hadde selv hørt [[Adolf Hitler]] tale under et lite arrangement på en studentkneipe i Tyskland i 1934; om dette skrev hun senere: «Jeg erindrer at han skrek og brølte, skrek, brølte og fektet, og at de fleste studentene ropte Heil. Det var fælt».<ref name=BieLorentzen1995>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 |forfatter=Henriette Bie Lorentzen|kapittel=Hver av oss kan gi sin skjerv til lyset|redaktør=Andreas Skartveit| tittel = Vi valgte det vi ikke kjente: Norske krigsdeltakere om dengang og nå | isbn = 8203290590 | forlag = Forum | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010040803058 | side =117–140 }}</ref>

Da hun senere ble spurt om sine beveggrunner, tanker og følelser da hun gikk inn i motstandskampen viste hun til Kristian Schjelderups budskap til Nansenskolens studenter: «Ta valg og engasjer deg!». Hun sa at «da jeg kom med i motstandsbevegelsen, følte jeg det som en fortsettelse, en videreføring av Nansenskolens appell om engasjement, om kjempende humanisme». Hun fortalte at hun under det senere fangenskapet i konsentrasjonsleiren i Ravensbrück gjentatte ganger hadde en drøm om Nansenskolen: «Flere ganger med visse mellomrom hadde jeg denne drømmen: jeg kom med kveldstog til Lillehammer. Det snedde. Jeg gikk nedover hovedgaten gjennom porten til Nansenskolen og inn i den vakre stuen. Jeg satte meg i sofaen under maleriet av Henrik Sørensen, «Tone Veli». Ved siden av meg satt Schjelderup og Wyller».<ref name=BieLorentzen1995/>

===Arrestert og torturert===
[[File:ARKIVET-utendors-SAR-00296.png|thumb|[[Arkivet]], der Henriette Haagaas ble torturert i 1943]]
Sommeren 1943 måtte ektemannen flykte til [[Sverige]], men Henriette ble værende i Norge. Som småbarnsmor og gravid regnet hun ikke med å bli arrestert. Et par dager etter ektemannens flukt ble hun likevel anholdt og torturert av [[Ole Wehus]] og Hans Lipicki fra [[Gestapo]] under avhør på [[Arkivet]].

{{sitat|Anna Henriette Wegner Bie Lorentzen er 31 år, husmor og privatlærer fra Kristiansand. Hun er mistenkt for å ha gitt bistand til flyktninger. I tillegg er hun tatt som gissel fordi mannen hennes, 37-årige Øyvind Bie Lorentzen, har gått i dekning. Han er mistenkt for å være med i motstandsbevegelsen. [Hun] tas inn til avhør av Ole Wehus og Hans Lipicki. Det varer i om lag to timer. [Hun] er tynnkledd og har kun på seg en sommerkjole. Hun får likevel ingen omsorg eller omtanke av Wehus og Lipicki. Før avhøret starter forteller [hun] at hun er gravid. De to tjenestemennene tilkaller derfor en lege som gir dem tillatelse til å starte 'skjerpet avhør'. De begynner å slå den gravide kvinnen med en stokk. Lorentzen skriker og gjentar på tysk at hun er gravid. 'Ich bin schwanger'. De bryr seg ikke om det, snarere tvert imot. Hans Lipicki blir rasende og slår mer mens Wehus holder en pute over ansiktet hennes for å dempe smerte- og panikkskrikene.|Eirik Veum, ''Nådeløse nordmenn''<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2013 | tittel = Nådeløse nordmenn | isbn = 9788248912996 | forlag = Kagge | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018082748096 | side = 592 }}</ref>}}

Torturscenen er rekonstruert i museet på Arkivet. Etter krigen fikk hun vite at Gestapo hadde lest opp opp en falsk tilståelse av henne for Henrik Groth etter at han ble arrestert, der hun skal ha fortalt om fetterens motstandsarbeid.<ref>''Vi valgte det vi ikke kjente: Norske krigsdeltakere om dengang og nå'', Oslo, Forum, 1995 (s. 121)</ref>

Hun ble deretter sendt til [[Grini fangeleir]] (fangenr. 12684).<ref>Giertsen, Børre R. (red. ) (1946). ''Norsk fangeleksikon. Grinifangene''. Oslo: Cappelen.</ref><ref name=fanger>{{Kilde www|url=https://www.fanger.no/persons/39912|tittel=Henriette Bie Lorentzen|besøksdato=24. mai 2020|forfattere=fanger.no|dato=8. mai 2020|forlag=[[fanger.no]], Norsk digitalt fangearkiv|sitat=}}</ref> Hun fikk vite at hennes ufødte datter ville bli sendt til et barnehjem i Tyskland, og i fortvilelse forsøkte hun å ta sitt eget liv. «Jeg følte en fortvilelse og skyld så sterk at jeg tenkte at det er bedre at barnet ikke kommer til verden. Jeg tenkte at det jeg hadde gjort av illegalt arbeid ikke var så viktig at det skulle resultere i en sånn skjebne for barnet», sa hun i et intervju i 1997.<ref name="Aftenposten1997" />

En dag kom en mann i offisersuniform inn i cellen. Han satte seg ned og sa til henne: «Jeg er østerriker, jeg er lege, jeg er et menneske, jeg
er Deres venn». Denne militærlegen fra Wien, dr. Hauer (oberstløytnant Alois Hauer), fikk gjennomslag for at barnet skulles overlates til hennes far [[Theodor Haagaas|Theodor]] og lillesøstre Ingrid og Louise i Oslo og for at Bie Lorentzen skulle få føde på lasarett. I mange sammenhenger har hun skrevet og fortalt om møtet med dr. Hauer som et eksempel på medmenneskelighet:
{{sitat|Han lever videre i mine tanker, i mitt sinn. Han har lært meg å forstå at i alle land, i alle verdensdeler, selv der hvor krigen raser og folkemord skjer, fins det alltid også mennesker som kjemper for menneskeverd og fred. Det gir håp, og det er håp vi trenger i dag|Henriette Bie Lorentzen<ref name="Aftenposten1997">Henriette Five, «Tyske soldater ville ta fra henne barnet», ''[[Aftenposten]]'', 7. november 1997</ref>}}

Familiens tradisjon tilsa at hun skulle gi datteren navnet Henriette, et navn som hadde gått i arv i morslinjen i hver generasjon fra tippoldemoren Anna Henriette [[Gossler]] siden familien var bankierer og en av bystaten [[Hamburg]]s to fremste familier på 17- og 1800-tallet, men i et bevisst brudd med denne tradisjonen, der hun var i Gestapos fangenskap og ikke lenger i «verden av i går», kalte hun henne Kristin etter hovedpersonen i ''[[Kristin Lavransdatter]]''.

===Ravensbrück===

Kort etter at datteren ble født ble Bie Lorentzen sendt som [[Nacht und Nebel]]-fange til konsentrasjonsleiren [[Ravensbrück]] i Tyskland.<ref name="fanger" /> Hun var en av 36 norske kvinnelige Nacht und Nebel-fanger i Ravensbrück, fanger som skulle arbeides til døde og forsvinne i «natt og tåke». Etter krigen skrev hun:
{{sitat|Jeg arbeidet bevisst med å venne meg til dødstanken. Jeg husker jeg sa til meg selv dag etter dag: En gang skal jeg jo dø, du har fått mye ut av livet. Jeg tror jeg klarte å se døden i øynene. Jeg var 33 år da jeg kom til Ravensbrück og hadde tross alt et liv bak meg|Henriette Bie Lorentzen<ref name=BieLorentzen1995/>}}

[[Fil:Danish "White Buses" in Germany WW2, possibly near Friedrichsruh.jpg|thumb|[[De hvite bussene]]{{Byline|Svensk Røde Kors}}]]
Flere av kvinnene som satt i Ravensbrück sammen med Bie Lorentzen, har senere fortalt at hun var en svært viktig person for dem i løpet av tiden i konsentrasjonsleiren som utgjorde en oppmuntrende og positiv kraft. Hun kunne ''[[Kristin Lavransdatter]]'' og verk av Ibsen tilnærmet utenat, og gjenfortalte fra disse verkene for medfangene i pausene mens de losset jernbanevogner, og i mørket om kveldene.<ref>«[https://www.klikk.no/historie/margrete-var-fange-i-konsentrasjonsleiren-ravensbrck-7017425 Først da barna hennes var nesten voksne, fortalte Margrete om «Flaggermusene» og alt det grufulle hun hadde gjennomgått]»</ref>

8. april 1945 ble hun og rundt 100 skandinaviske kvinnelige fanger reddet av [[De hvite bussene]] og kjørt til [[Padborg]] i Danmark, og hun ble gjenforent med ektemannen i Sverige. 

For Ravensbrückfangene ble møtet med det frie Norge ikke bare lett. Ingen krisepsykiatere stod klare til å ta imot dem.
{{sitat|Det er vanskelig å finne ord for å beskrive følelsene da jeg traff igjen mann og barn. Men jeg kan i alle fall fortelle om et lite barn som ikke ville ha noe med meg å gjøre. Hun hadde aldri sett meg, og det tok litt tid før vi ble kjent|Henriette Bie Lorentzen<ref>{{ Kilde avis | dato = 1995-03-18 | avis = Gjengangeren | tittel = Fange i en mørketid | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_gjengangeren_null_null_19950318_145_66_1 | side = 20 }}</ref>}}