Redigerer Henri Giraud (avsnitt)

== Samarbeid med de allierte ==
[[File:Eisenhower giraud salute flag.jpg|thumb|190px|Alger i Fransk Algerie: General Dwight D. Eisenhower, øverstkommanderende for de allierte styrkene i Nord-Afrika, og general Henri Honoré Giraud, kommandant for de franske styrkene, hilser begge nasjonenes flagg ved det allierte hovedkvarteret.]]
Girauds flukt ble snart kjent over hele Frankrike. [[Heinrich Himmler]] beordret [[Gestapo]] til å drepe ham, og [[Pierre Laval]] forsøkte å overtale ham til å vende tilbake til Tyskland. Giraud støttet Pétain og Vichy-regjeringen, men nektet å samarbeide med tyskerne.

Giraud ble i hemmelighet kontaktet av de allierte, som ga ham kodenavnet ''Kingpin''. Han planla  allerede for dagen da [[USA|amerikanske]] tropper ville gjøre landgang i Frankrike. Han gikk med på å støtte en alliert landgang i [[Fransk Nord-Afrika]], forutsatt at kun amerikanske soldater ble brukt, og at han eller en annen fransk offiser ble sjefen for en slik operasjon. Han betraktet dette siste vilkåret nødvendig for å opprettholde fransk suverenitet og myndighet over [[arabisk|araberne]] og [[berberfolket]] i Nord-Afrika.

Giraud utpekte general [[Charles Mast]] som sin representant i [[Algerie]]. På et hemmelig møte 23. oktober med den amerikanske general [[Mark W. Clark]] og diplomat [[Robert Daniel Murphy|Robert Murphy]], ble de enige om invasjonen, men amerikanerne lovet bare at Giraud ville være i kommando «så snart som mulig». Giraud, som fortsatt var i Frankrike, svarte med krav om en skriftlig erklæring om at han ville bli sjef innen 48 timer etter landing, og for landinger i Frankrike og Nord-Afrika. Giraud insisterte også på at han ikke kunne forlate Frankrike før 20. november.<ref>Murphy, Robert. ''Diplomat Among Warriors'', pp. 115-122.  New York: Doubleday, 1964.</ref>

Imidlertid ble Giraud overbevist om at han måtte dra. Den 5. november ble han plukket opp i nærheten av [[Toulon]] av den britiske ubåten [[HMS Seraf (P219)|«Seraf»]] (som var forsøkt forkledd som et amerikansk fartøy å blidgjøre Giraud). [Eisenhower hadde rådet imot hans anmodning om et fly for at han skulle hentes av den britiske ubåten ført av en amerikansk kaptein.<ref>Churchill, Winston. «The Second World War»" Vol 3, «The Hinge of Fate» pp 544. 1951</ref>] «Seraf» tok ham til å møte general [[Dwight Eisenhower]] i [[Gibraltar]]. Han ankom den 7. november, bare noen timer før landgangen. Eisenhower ba ham om å ta kommandoen over franske tropper i Nord-Afrika under [[Operasjon Torch]], og henvise dem til å bli med de allierte.

Men Giraud hadde forventet å lede hele operasjonen, og standhaftig nektet å delta på noe annet grunnlag. Han sa «hans ære ville bli besudlet» og «Giraud vil være en tilskuer i denne affæren».<ref name="Ike">Eisenhower, Dwight. ''Crusade In Europe'', pp. 99-105, 107-110. New York: Doubleday, 1948.</ref>

Men innen neste morgen hadde han endret mening. Han nektet å reise umiddelbart til [[Alger]], men ble værende i Gibraltar til 9. november. På spørsmål om hvorfor han ikke reiste til Alger svarte han: «Du har kanskje sett noe av de store de gaullistiske demonstrasjonen som ble holdt her sist søndag. Noen av demonstrantene sang ''La  Marseillaise''. Jeg stiller jeg meg helt bak! Andre sang ''Chant du Depart'' [en militær ballade]. Ganske tilfredsstillende! Andre igjen ropte 'Vive de Gaulle!' Ingen innvendinger. Men noen av dem ropte ''Død over Giraud!'' Jeg syntes ikke noe om det i det hele tatt.»<ref>Price, G. Ward. ''Giraud and the African Scene'', p. 260. MacMillan. New York, NY, 1944.</ref>

Pro-allierte elementer i Algerie hadde avtalt å støtte allierte landganger, og tok kontroll over [[Alger]] om natten 7.-8. november. Byen ble deretter okkupert av allierte tropper. Fortsatt var det motstand i [[Oran]] og [[Casablanca]]. Giraud fløy til Alger den 9. november, men hans forsøk på å ta kommandoen over franske styrker ble avvist, og hans kringkastede ordre til franske tropper om å stanse motstand og bli med de allierte ble ignorert.<ref name="Ike" />

I stedet viste det seg at admiral [[François Darlan|Darlan]], som tilfeldigvis var i Alger, hadde reell myndighet. Selv Giraud skjønte dette. Til tross for Darlans Vichy-omdømme, anerkjente de allierte ham som leder av franske styrker, og han beordret franskmennene til våpenhvile og bli med de allierte den 10. november.<ref name="Ike" />

Den 11. november [[Operasjon Anton|okkuperte de tyske styrkene Sør-Frankrike]]. Forhandlingene fortsatte i Alger. Den 13. november ble Darlan anerkjent som høykommissær for det franske Nord- og Vest-Afrika, mens Giraud ble utnevnt til kommandør av alle franske styrker under Darlan.

Alt dette skjedde uten referanse til [[De frie franske styrker]]s organisering av [[Charles de Gaulle|de Gaulle]], som hadde hevdet å være den legitime regjeringen i Frankrike i eksil.

Så, den 24. desember ble Darlan myrdet under mystiske omstendigheter. På ettermiddagen 24. desember 1942 kjørte admiralen til sitt kontor i Palais d'Ete og ble skutt ned på døren til kontoret sitt av en ung mann på 20 år, [[Fernand Bonnier de La Chapelle]], en monarkist. Den unge mannen ble stilt for krigsrett etter ordre av Giraud og henrettet den 26.<ref>Churchill, Winston «The Second World War» Vol. 3, «The Hinge of Fate» pp 577. 1951.</ref> Med den sterke støtte fra de allierte, spesielt Eisenhower, ble Giraud valgt å etterfølge Darlan.