Redigerer Henrettelse med elefant (avsnitt)

=== Asiatiske riker ===
==== Det vestlige Asia ====
Gjennom middelalderen ble henrettelser med elefant utført i flere vestasiatiske riker, som i [[Østromerriket|Bysants]], hos [[seldsjukkene]], [[Sasanide-dynastiet|sasanidene]] og hos [[Timurid-dynastiet|timuridene]].<ref name="allsen"/> Et eksempel på det er da den sasanidiske kongen [[Khosrau II av Persia|Khosrau]], som hadde et harem bestående av {{formatnum:3000}} hustruer og {{formatnum:12000}} kvinnelige slaver, krevde å få gifte seg med Hadiqah, datteren av den kristne araberen [[Na'aman]]. Na'aman nektet å sende sin kristne datter for å bli en del av et [[Zoroastrisme|zoroastristisk]] harem, og for dette ble han trampet til døde av en elefant.

Det ser ut til at denne praksisen ble fanget opp og tatt i bruk i deler av det muslimske Midtøsten. [[Rabbi]] [[Petachiah av Regensburg]], som var en jødisk oppdagelsesreisende på 1100-tallet, rapporterte om en slik henrettelse under sitt besøk i det seldsjukkstyrte nordlige [[Mesopotamia]] (dagens [[Irak]]):

{{Sitat|I [[Ninive]] var der en elefant. Dens hode stakk ikke fram. Den er stor, og spiser om lag to vognlass med høy om gangen; dens munn er i dens bryst, og når den skal spise strekker den snabelen om lag to [[alen]], tar opp høy med den, og putter det i dens munn. Når sultanen dømmer noen til døden, sier de til elefanten, «denne personen er skyldig». Den tar ham så med snabelen, kaster ham i luften og slår ham ihjel.|<ref>Benisch, A. (trans). «Travels of Petachia of Ratisbon». London, 1856.</ref>}}

==== Det sørlige Asia ====
===== Sri Lanka =====
Elefanter ble i stor grad brukt til henrettelser i Sørøst-Asia og på det indiske subkontinentet. Den engelske sjømannen [[Robert Knox]] beskrev i 1681 en henrettelsesmetode han hadde sett mens han satt i fangenskap på [[Sri Lanka]]. Knox skrev at elefantene han hadde sett, hadde [[støttann|støttennene]] utstyrt med «skarpt jern med en treegget sokkel». Etter å ha spiddet offeret med sine støttenner, «slet [elefanten offeret] i biter, og kastet den i vei lem for lem».<ref>Knox, Robert. «[http://www.gutenberg.org/etext/14346 An Historical Relation of the Island Ceylon]». London, 1681.</ref>

En omreisende på 1800-tallet, [[James Emerson Tennent]], bemerket at en «høvding i Kandy [Sri Lanka], som badde vært vitne til slike scener, hadde forsikret oss om at elefanten aldri anvendte sine støttenner, men satte sin fot på det nedlagte offeret og rykket av hans lemmer med en brå bevegelse med snabelen».<ref>Tennent, side 281.</ref> Knox bok viser akkurat denne henrettelsesmetoden gjennom den velkjente tegningen «[[:Bilde:Crushed by elephant.png|En henrettelse med en elefant]]».

I 1850 beskrev den britiske diplomaten [[Henry Charles Sirr]] en av de elefantene som ble brukt av [[Sri Vikrama Rajasinha]], den siste kongen i [[Kandy]], for å henrette forbrytere. Britene avskaffet henretting med elefant etter at de styrtet kongeriket i Kandy 1815, men kongens henrettelseselefant var fortsatt i live, og kom visselig på sine tidligere plikter. Sirr kommenterer:

{{Sitat|Under de innfødtes dynasti var det vanlig praksis å trene opp elefanter ved å trampe på dem. Dyrene ble lært opp til å forlenge pinen hos de dømte ved å knuse deres lemmer og unngå de vitale delene. For den siste tyrannkongen i Kandy var dette favorittmetoden for henrettelse, og siden en av bøddelelefantene befant seg i den tidligere hovedstaden under vår rundreise der, var vi ivrige på å få testet dyrets skarpsinn og hukommelse. Dyret var broket og av enorm størrelse, og sto stille der med sin vokter sittende på sin nakke; adelsmannen som fulgte med oss bad vokteren stige av og stille seg på den ene siden.

Høvdingen kommanderte så at dyret skulle 'drepe kjeltringen!' Elefanten løftet så snabelen, og bøyde den, som om den var rundt et menneske; dyret gjorde så en bevegelse som om han la mannen på bakken foran seg, reiste så rolig sin forfot og plasserte den vekselvis på stedene hvor den dømtes lemmer skulle ha befunnet seg. Han fortsatte på denne måten noen minutter; så, som om den må ha blitt fornøyd med at benene må ha blitt knust, løftet elefanten snabelen over sitt hode og sto slik uten å bevege seg; høvdingen beordret ham så om å 'avslutte arbeidet', og dyret plasserte umiddelbart den ene foten som om den var på et menneskes buk, og den andre på hodet, åpenbart for å kunne anvende hele sin tynge for å kunne knuse og gjøre ende på offerets lidelser.|<ref>Sirr, Charles Henry, sitert fra Barrow, George. «[http://books.google.com/books?id=m_8OAAAAYAAJ&printsec=titlepage Ceylon: Past and Present]». John Murray, 1857, sidene 135–136.</ref>}}

===== India =====
[[Fil:Le Tour du Monde.jpg|miniatyr|[[Louis Rousselet]] beskrev denne henrettelsen i ''[[Le Tour du Monde]]'' i 1868.]]

Elefanter ble brukt som bødlers førstevalg i India gjennom århundrer. Hinduiske og muslimske herskere henrettet skattesnytere, opprørere og fiendtlige soldater på samme måte «under elefanters føtter».<ref name="allsen"/> «Manu Smriti», eller Manus lover, som ble nedskrevet rundt år 200 e.Kr., foreskrev henrettelse ved hjelp av elefanter for en rekke forbrytelser. Hvis for eksempel verdier ble stjålet, «skulle kongen la enhver tyv fanget i forbindelse med [verdienes] forsvinning, henrettes av en elefant.»<ref>Olivelle, side 125.</ref>

I [[Mogulriket|mogultiden]] «var det vanlig å henrette ved å la lovbryteren bli tråkket under en elefants føtter.»<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Natesan, G.A. (red.)|tittel=Elephants in Indian History|publikasjon=Indian Review|dato=januar–desember 1941|side=160}}</ref> Kaptein [[Alexander Hamilton]] beskrev i 1727 hvordan mogulherskeren [[Shah Jahan]] ga ordre om at en militær befalingsmann som ikke lød ordre skulle føres «til elefantgården, og der bli henrettet av en elefant, noe som regnes for en skammelig og forferdelig død».<ref>Hamilton, side 170.</ref> Mogulkeiseren [[Humajun]] beordret at en [[imam]] skulle knuses av elefant, da han ved en misforståelse trodde at imamen kritiserte hans styre.<ref>Eraly, side 45.</ref> Enkelte monarker antok denne henrettelsesmetoden for underholdningens skyld. Mogulkeiseren [[Jahangir]] påstås å ha beordret at et stort antall forbrytere knust for hans fornøyelses skyld. En fransk omreisende, [[François Bernier]], som var vitne til slike henrettelser, gav uttrykk for sin misnøye med at keiseren fant fornøyelse i slike grusomme avstraffelser.<ref name="Schimmel"/> Knusing var imidlertid ikke den eneste metoden som ble anvendt ved mogulenes henrettelser med elefanter; i [[Delhi]] var det under mogultiden elefanter som var trente til hakke fanger i biter «med spisse [kniv]blad montert på støttennene».<ref name="allsen"/>

Andre indiske stater utførte også henrettelser ved hjelp av elefanter. Marathalederen [[Sambhaji]] beordret på slutten av 1600-tallet at et antall konspiratører, inklusive den [[Maharashtra|marathiske]] tjenestemannen [[Anaji Datto]], skulle dø på denne måten.<ref>Eraly, side 479.</ref> En annen marathaleder, general [[Santaji]], innførte denne avstraffelsesmetoden for brudd mot militære bestemmelser. Den samtidige historikeren [[Kafhi Khan]] skrev at «for en bagatellmessig forseelse kunne han [Sanaji] kaste en mann under en elefants føtter».<ref>Eraly, side 498</ref>

En forfatter tidlig på 1800-tallet, [[Robert Kerr (forfatter)|Robert Kerr]], berettet om hvordan kongen av [[Goa]] «holdt bestemte elefanter for henrettelser av ugjerningsmenn. Når en av disse ble brakt fram for å henrette en kriminell, ble denne raskt knust til atomer under sin fot dersom dette var elefantvokterens vilje; men dersom man ønsket tortur, knuste elefanten hans lemmer en etter en, som når de blir [[steile og hjul|radbrukket]].»<ref>Kerr, side 395.</ref> Naturforskeren [[Georges-Louis Leclerc de Buffon]] henviste til denne fleksibiliteten som et bevis på at elefanter var i stand til «å resonnere menneskelig, [heller] enn å følge simple, naturlige instinkter».<ref>Buffon, Georges Louis Leclerc. «[http://books.google.com/books?id=2r4iJFz17UYC&printsec=frontcover Natural history of man, the globe, and of quadrupeds]». bd. 1. Leavitt & Allen, 1857. Side 113.</ref>

Slike henrettelser ble ofte holdt offentlig, i den hensikt å avskrekke. Mange av elefantene kunne derfor være spesielt store, med en vekt på mere enn ni tonn. Henrettelsene var ment å virke grusomme, og ifølge opptegnelser var de som regel det. De ble noen ganger innledet med offentlig tortur utført av den samme elefanten som senere skulle utføre selve henrettelsen. En opptegnelse av tortur etterfulgt av en henrettelse som fant sted i [[Baroda]] 1814 har blitt bevart i Percys anekdoter:

{{Sitat|Mannen var en slave, som to dager tidligere hadde myrdet sin herre, broren til en innfødt høvding som het Ameer Sahib. Om lag klokken elleve ble elefanten bragt ut, med bare føreren på ryggen, omringet av innfødte med bambusstenger i hendene. Tre yards bak, på bakken, var forbryteren plassert, med benene bundet med tre rep, som var festet til en ring på dyrets høyre bakfot. For hvert steg elefanten tok, ble han dratt framover, og for hvert åttende til tiende steg må et av lemmene ha blitt dratt ut av ledd, for de var løse og brukne da elefanten hadde fullført fem hundre yards. Mannen, som var dekket med gjørme, viste livstegn, og virket å gjennomgå den grusomste pine. Etter å ha blitt torturert på denne måten i om lag en time, ble han tatt til utkanten av byen, der elefanten, som var trent for dette formålet, løftet opp frambenene og satte sin fot på forbryterens hode.|<ref>Ryley Scott, George. «The Percy Anecdotes vol. VIII». ''The History of Torture Throughout the Ages''. Torchstream Books, 1940. Sidene 116–117.</ref>}}

Bruken av elefanter som bødler fortsatte et stykke inn i det 19. århundre. Under en ekspedisjon til det sentrale India 1868 beskrev Louis Rousselet en henrettelse av en kriminell som ble utført ved å bruke en elefant. Det ble laget en skisse av henrettelsen, som viser den dømte bli tvunget til å plassere hodet på en pidestall, for så å bli holdt der til en elefant knuste hodet hans med foten. Skissen ble overført til et tresnitt og trykt i ''[[Le Tour du Monde]]'', et utbredt fransk tidsskrift om reiser og oppdagelser, samt i utenlandske tidsskrift som ''[[Harper's Weekly]]''.<ref>''Harper's Weekly'', 3. februar 1872</ref>

[[Det britiske imperiet]]s økende makt i regionen medførte at henrettelser med elefant gradvis avtok inntil de opphørte. [[Eleanor Maddock]] berettet fra [[Kashmir]] 1914 at etter europeernes ankomst «er mange gamle seder og skikker i ferd med å forsvinne – og en av dem er den grusomme skikken å henrette lovbrytere med en elefant trent for formålet, med det kjetteriske navnet 'Gunga Rao'».<ref>Maddock, Eleanor. «What the Crystal Revealed». ''American Theosophist Magazine'', april til september 1914. Side 859.</ref>

==== Sørøst-Asia ====
[[Fil:RoyalWhiteElephant.jpg|miniatyr|En kongelig hvit elefant, et [[maktsymbol]] i [[Thailand]].]]

Det er mange beretninger om elefanter som har blitt brukt til henrettelser i Sørøst-Asia, og de har vært i bruk til dette formålet siden de tidligste tider i [[Burma]],<ref>Chevers, side 261.</ref> og like så i kongedømmet [[Champa]] på motsatt side av den [[Indokina|indokinesiske halvøy]].<ref>[[Schafer, Edward H.]]: «The Golden Peaches of Samarkand: A Study of T'ang Exotics». University of California Press, 1985. Side 80. ASIN: B0000CLTET</ref> I [[Siam]] ble elefanter trent til å kaste den dømte opp i luften før den dømte ble trampet til døde.<ref name="allsen"/> Den britiske diplomaten [[John Crawfurd]] beskriver i sin reiseberetning en annen metode for henretting med elefant som ble brukt i kongeriket [[Cochinkina]] (i dag i det sørlige [[Vietnam]]), hvor han tjenestegjorde som britisk diplomat 1821. Crawfurd husker der en hendelse hvor «lovbryteren ble bundet til en påle, og [kongens favoritt-] elefant løp i ham og knuste ham til døde».<ref>Crawfurd, John. «[http://books.google.com/books?id=EgYPAAAAYAAJ&printsec=titlepage Journal of an Embassy from the Governor-general of India to the Courts of Siam and Cochin China]». H. Colburn og R. Bentley, 1830. Side 419.</ref>