Redigerer Helleristningene på Leirfall (avsnitt)

== Overblikk og tolkninger ==
[[Fil:Leirfall Tb187 Kalkering 1B Petersen 1923.jpg|miniatyr|upright|Sognnes skrev at én mulig tolkning av fotsporene er at de gjenspeiler rituelle vandringer til og over ristningsflatene.<ref name=s14/> ]]
[[Fil:Leirfall rock art LVKirkhus 2020.jpg|miniatyr|upright|Sognnes pekte på at ristningsflatene kan oppfattes som et ''teater'' hvor et større publikum var tilskuere til framføringa av ritualer.<ref name=s14/> {{byline|Lene V. Kirkhus, 2020}}]]
Marstrander daterte figurene på Leirfall til å «spenne over hele [[bronsealderen i Norge|bronsealderens]] tidsrom» (1700–500 f.Kr.), basert på en stilhistorisk vurdering av de ulike ristningene. Han mente at de eldste båttypene er fra en tidlig del av eldre jernalder, mens noen rytterfigurer «vanskelig kan være stort eldre enn bronsealderens slutningsavsnitt.»<ref name=m80/> Dette betyr, ifølge Marstrander, at stedet har hatt kultisk betydning og sosial funksjoner gjennom generasjoner.<ref name=m99/><ref name=m80/> Sognnes var enig i at ristningsbergene på Leirfall kan ha vært i bruk i 2000-2500 år.<ref name=s00/>

I Stjørdalens bergkunst fra bronsealder og jernalder er det mulig å se et mønster, som helleristningene på Leirfall inngår i. Bergkunstfeltene ligger i grupper på 2-8 felter. Mellom midten av disse gruppene er det er ganske jevn avstand på halvannen til to kilometer. Dette kan tolkes som en struktur som er formet av at bronsealderens jordbruksristninger og helligsteder var knyttet til hver enkelt bosetting.<ref name=kb/><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1994 | tittel = Aschehougs norgeshistorie. Bind 1: Fra jeger til bonde : inntil 800 e.Kr | isbn = 8203220282| forfatter = Lillehammer, Arnvid | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008013100089 | side = 108}}</ref><ref>Sognnes 1983</ref><ref name=s05/><ref>Grønnesby 1998</ref> Sognnes skrev at «Det kan synes som om hver bosetningsenhet hadde sine ristninger – sine hellige bergflater»,<ref name=s00/> og at «hver av gruppene hadde sine berg med helleristninger, der de kunne utgjøre nødvendige ritualer.»<ref name=s99hell/> Han mente også at disse helleristningsfeltene som var knyttet til hver sin bosetting, kunne sees som paralleller til jernalderens gårdsgravfelt, og at det kunne være snakk om en «anekult» og om «ritualer eller religiøs dyrkelse på gårds- eller familienivå.»<ref name=s00/>

Petersen mente at feltene lå langs de gamle ferdselsveiene gjennom dalen, og Sognnes bekrefter at dette kan være en del av et mønster.<ref name=tp26/><ref name=s05/> Feltene ligger for en stor del i sørvendte skråninger, i overgangen mellom skråningen og elvesletta, på steder hvor snøen smelter tidlig om våren.<ref name=s05/><ref name=s00/>

Båtfigurene i bronsesalderens helleristninger blir tolket på flere måter: som referanser til faktisk sjøfart, og som et uttrykk for begravelsesritualer hvor den den døde, eller den dødes sjel, måtte reise med båt til dødsriket. En tredje forståelse er at båten er en farkost som frakter sola gjennom dagen og natta.<ref>[https://www.norgeshistorie.no/bronsealder/0309-havgaende-bater-og-oversjoske-nettverk.html Lene Melheim:  Havgående båter og oversjøiske nettverk]; norgeshistorie.no</ref><ref>[https://www.norgeshistorie.no/bronsealder/0315-tro-og-makt-i-graven.html Lene Melheim: Tro og makt i graven]; norgeshistorie.no</ref>

===Fotspor-figurene===
Fotspor-figurer er samlet sett ikke veldig vanlig i nordisk bergkunst, men er godt representert i Stjørdalen, hvor de utgjør 20 % av figurene.<ref name=s99/> Leirfall er et av feltene med flest fotspor-figurer.<ref name=s99/><ref name=n09/> Fotsporfigurene har ofte en tverrstrek som markerer skillet mellom hælen og fotbladet, noe som man antar at gjenspeiler en skobruk hvor snorer ble surret rundt foten og ankelen for å feste skinnskoen til foten.<ref name=s99/><ref name=s99hell/> Både professor Sognnes og hans elev, arkeologen Turid Box Nilsen, har pekt på at forspor-figurer har blitt tolket på ulike måter gjennom arkeologiens historie: som en representasjon av guder, avdøde, eierskap eller makt/seierherrer,<ref name=s99/><ref name=n09/> men Sognnes skrev samtidig at det er vanskelig å opprettholde tolkninger om guder eller makt når man står overfor de mange hundre fotsporene på Leirfall eller de sammenkjedede figurene på Ingstad.<ref name=s99/> 

Nilsen skrev at fotsporene skal oppfattes som ''individuelle signaturer'' fra enkeltpersoner.<ref name="n09" /> Sognnes skrev i 2014, i sin siste artikkel om Leirfall, at «hovedfeltet på Leirfall kan sees som en samling av flere motivmessig ulike felt, som hver for seg kan ha vært knyttet til ulike sider ved samfunnets eller enkeltmenneskers liv.»<ref name="s14" /> Sognnes foreslo samtidig at én forståelse av fotspor-figurene på Leirfall kunne være en rituell vandringsrute forbi ulike tema.<ref name="s14" /> Han så for seg at en slik rituell vandring kunne ha hatt et stoppunkt ved en samleie-scene i felt 2, som han tolket som spor etter et «[[hellig bryllup]]», et rituale innenfor en [[fruktbarhetsreligion]].<ref name="s14" /> Andre mulige stopppunkter under en rituell vandring er knyttet til motiver som er kjent fra graver, slik at ritualene også kan være knyttet til død og begravelse, og til initiering av nye generasjoner som ledere.<ref name="s14" />

Sognnes oppfattet Leirfall-feltene som en samlet og komponert struktur, hvor de mindre feltene peker inn mot hovedfeltet, blant annet ved fotsåle-figurenes retning.<ref name=s10/><ref name=s14/> Sognnes har i en artikkel i fagtidsskriftet ''[[Viking (tidsskrift)|Viking]]'' drøftet om Leirfall-lokaliteten var brukt i forbindelse med fruktbarhetsritualer eller begravelsesritualer.<ref name=s00/> Han pekte på at lokaliteten ble brukt over lang tid, og at det trolig gikk mange år mellom hver gang det ble hugget inn nye figurer i ristningsberget. Dette taler for at feltene heller ble brukt til begravelser enn til de årlige fruktsbarhetsritualene.<ref name=s00/><ref name=s14/> 

Sognnes mente at ristningsberget kan oppfattes et ''teater'' eller en scene hvor et større publikum var tilskuere til framføringa av ritualer på eller ved ristningsberget.<ref name=s14/> Dette forsterker og bygger opp under tanken om at fgurene reflekterer faktiske prosesjoner og ritualer som ble utført her.